Rekviemdagen

Allehelgenssøndag er rekviemdagen hos meg. Med Ein deutsches Requiem reiser jeg gjennom tap etter tap til takknemlighet for alt som er. Brahms skrev ikke en vanlig sjelemesse for de døde, men i varm medfølelse for å styrke de etterlatte. Han valgte bibelske tekster som er uten frykt og dogmer. Musikken er romantisk vakker helt fra første rolige sats til den plutselig tordner gleden ut i stua.

Cherubini, bare navnet henleder tanken på kjeruber, og de føles absolutt mer nærværende i hans Requiem enn hos Brahms. Denne stillferdige musikken som stiger og synker, passer til å våkne av tidlig en søndag morgen. Her innledes første sats på vanlig vis med ”Requiem æternam dona eis” som kan oversettes med ”Gi dem evige hvile”, og som har gitt navn til denne musikkformen.

Jeg leter videre i CD-hyllene og finner en av storfavorittene: Berlioz. Her formidles en kraft som gjennomtrenger den våte og tåkete dagen utenfor. Vanndråpene henger som små speil på furunålene. Eller er det tårer på en dag som denne? Komponisten av gigantiske Te Deum med dundrende pauker er lett gjenkjennelig i sitt Requiem.

Faurés Requiem med kanskje den mest kjente Pie Jesu er bare skjønnhet og nytelse. Hvis tårene ikke har strømmet så langt på rekviemreisen, så siler de garantert under sistesatsen In Paradisum. Tårer er ikke bare såre eller triste, de er også glede og optimisme.

Jeg gleder meg til Faurés requiem i Dombås kirke lørdag 19. november kl. 19 med Dovrefjell Disharmoniske Selskab, Norsk Et Lite Kor, Ingeborg Dalheim (sopran) og Morten Kvaal (baryton). Sett av datoen og kom hvis du kan.