Ingen frivillig reise

Dette er en av de bøkene ”alle” har skrevet begeistret om fra den ble utgitt i mai i fjor. Jeg ble like grepet som andre lesere.

 

Det er ingen frivillige reiser i denne vakre boken som skildrer grusomme hendelser. Interessant er det også å lese om en av de mest fastlåste konfliktene i vår tid der alt blir nært og sterkt når vi får venner i en roman. Den er dels selvbiografisk og dels basert på skriftlige kilder.

 ”Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap, men mest av alt om forsoning og kjærlighet”, skriver forlaget selv om boken.

”I en fjern tid, før historien marsjerte over åsene og knuste nåtid og framtid, før vinden tok tak i det ene hjørnet og ristet det løs fra navn og karakter, før Amal ble født, var det en liten landsby øst for Haifa der livet forløp fredelig med fikener og oliven, åpne grenser og solskinn.”

Slik starter boken i 1941. Vi er i Palestina. Vi deltar i hverdagene i olivenlundene og lærer om palestinsk kultur og historie. I 1948 blir familien Abulheja fordrevet fra hjemmet sitt i landsbyen Ein Hod til flyktningeleiren i Jenin. Amal som er jeg-fortelleren i store deler av boken, gir oss historien om sine eldre brødre. Den ene blir borte i kaoset som oppsto under flukten, den andre blir israelsk soldag og den tredje velger å ofre alt for Palestina og blir dermed sin brors fiende. Samtidig blir vi kjent med Amal, hennes dramatiske liv og midtøstenkonflikten på svært nært hold slik hun opplever den.

Har du ikke lest Morgen i Jenin av Susan Abulhawa og ikke hatt vinterferie og ikke funnet vinterferiebok, anbefaler jeg denne på det sterkeste. Ja, les den når som helst og du får en uforglemmelig leseopplevelse.

Kalde føtter?

Ikke det at jeg har gjort noe som kan gi ubehagelige konsekvenser, men jeg får likevel kalde føtter i skiløypa. Denne skjebnen deler jeg med flere har jeg forstått, og alle kappes om å gi de aller beste råd.

Trekk hjemmestrikkede raggsokker, labber som de sier her i Dovre, utenpå skiskoene, har jeg ofte fått høre. Da jeg ikke har labber som er store nok til mine fjellskisko til tross for den beskjedne størrelsen på 36, og ikke har strikket selv heller, så er dette rådet foreløpig uprøvd. Terskelen var for høy når det gjaldt å regne ut antall masker, størrelsen på hælen osv. Derimot tok jeg den langt mer behagelige og raske varianten og prøvde skotrekk i sportsbutikk, men de var laget for racere med smalere sko enn mine. Jeg måtte så høyt opp i størrelsene for å få den rette bredden at snuten kunne forveksles med en grevling som umulig kunne få spent på seg skiene.

Noen problemer blir så store at det ikke er mulig å løpe fra dem som Ole Brumm sa, men løsningen er ofte enklere og næremer enn man aner. Jeg kvier meg for å innrømme at jeg først i vinter kom til å tenke på hjemmestrikkede leggiser. Tykt garn, to rett og to vrang langt nok, leggisene trekkes utenpå skoene og hele skivinteren er reddet. Direkte pent vil jeg ikke si det er, men er det kaldt nok eller varmt nok bryr jeg meg ikke om hva jeg har på meg. Anbefales til kalde føtter!

Jubel i Egypt

Da det ble kjent at Mubarak hadde reist fra Kairo i ettermiddag ble spenningen så stor at Al Jazeera English fikk surre og gå på stua mi mens jeg satt ved PC-en og forberedte neste utstilling. Plutselig reiser det seg et jubelbrøl fra TV-en. Mubarak har gått av som Egypts president og mange hundre tusen demonstranter på Tahrir-plassen svinger flagg og feirer. 11. 2. 2011 er historisk i dette historiske landet.

Jeg sender varme hilsener til Sherry og andre venner og kjente i Egypt. Lettelsen og gleden dominerer akkurat nå. Jeg ønsker dere fred og frihet symbolisert ved lydløse feluccaer på Nilen.

Seilas gjennom fløyel og silke

Første del av dagens skitur var ingen seilas akkurat, men nattens snøfall sørget for en myk silkevei fra entredøra mi, gjennom furuskogen og fjellbjørkebeltet opp til Dovrevidda som lå tildekket av et delikat fløyelsteppe.

Ved dette synet i komplett stillhet rehabiliteres alle sanser etter lange møtedager på Olavsgaard. Forresten et nyttig og trivelig Mikromarc-møte på et perfekt konferansehotell.

Skiseiling krever vind, så det er ikke den formen for seilas jeg snakker om, men seilasen ned bakkene hjemover igjen, og jeg er sikker på at den skidansen var like morsom som hvilken som helst after ski.

Håper at alle har hatt en like fin søndag som jeg på sitt vis. Ønsker dere ei god ny uke.