I Kathmandu

Jeg har dessverre ingen lydfil fra i dag å legge ved. Heller ingen lukter, og uten dette er det umulig å formidle atmosfæren i Kathmandu. Opplevelsene inneholder alt fra tutende bilhorn til bønnehjul. I trafikken gjelder kairoteknikken for både fotgjengere og trafikanter på hjul. Ingen regler for dyr. Tenk dere i tillegg duften av krydder, røkelse, blomster og søppel.

Sjåfør og guide har fulgt meg til fire steder fra UNICEFs bevaringsliste i løpet av en lang og innholdsrik dag. Jeg besøkte også et hjem for foreldreløse barn hvor de stolt viste fram bildet av en av Nepals ledere som bodde på dette hjemmet som barn. Det nytter. I kveld har jeg spist typisk nepalsk middag sammen med en av Ingers nepalske venner.

På grunn av treg internett der jeg er logget inn, og sen kveld her så langt øst, blir det bare noen få bilder nå.

Et motiv som alle besøkende i Kathmandu fotograferer, den store Swoyambhu stupa.

Biblioteket i hjemmet for foreldreløse barn. 

Fra Durbar Square.

En beundrer av mandalamaling hun snart er ferdig med.

Pashupatinath, hinduenes mekka i Kathmandu.

Til Kathmandu

Jeg hadde håpet på vindusplass for å se og fotografere verdens tak fra luften ved innflygingen til Kathmandu, men det lå an til bare noen glimt fra setet ved midtgangen før jeg tok sjansen på å vekke en nepaleser som satt ved vinduet og sov. Han hadde sett dette før og kunne sove videre ved midtgangen. Himalayas ruvende fjell skinte i ettermiddagssolen. Her er ett av utsnittene jeg fikk gjennom et lite suddete flyvindu.

Reis en gang i året til et sted hvor du aldri før har vært, har Dalai Lama sagt. For meg er det første gang i Nepal. Første opplevelse på bakken besto i en times biltur gjennom Kathmandus åletrange og overfylte gater med støyende, støvende og risikabel trafikk. Luktene, lydene og mye av det jeg ser minner om både Nairobi og egyptiske storbyer. Hotellet oppleves som en ren og fredelig øy i kaos.

Doha, Qatar

Veldig trivelig å finne hilsener når jeg titter inn på bloggen her i Doha. Tenker det blir glasspussing i de tusen hjem etter dette tipset :-)

De tre første etappene av reisen til Nepal har vært behagelige. Kontrasten er stor mellom tåkerimet landskap med rådyr og elg i Gudbrandsdalen til oljetårn i sanddyner. Jeg sitter på flyplassen i Doha, Qatars hovedstad, og venter på fly videre til Kathmandu. Vannet utenfor denne halvøya tilhører Persiabukta og den landfaste biten grenser mot Saudi-Arabia.

London Heathrow var hektisk som vanlig, men med ankomst og avreise fra samme terminal ble jeg forskånet fra alt for store folkemengder og utmattende traving på harde gulv. Det tok bare en halvtime fra fly til fly.

Doha er også en enorm flyplass. Det stemmer kanskje at det er den største jeg har vært på for rullebanen er en av de lengste på sivile flyplasser. Og større er den i ferd med å bli. Første utbygging åpnes i 2012. Mange slags reisende strømmer forbi meg, og etterhvert som boarding for Kathmandu nærmer seg har det kommet noen flere ryggsekkturister blant sarier og sjeiker.

Glasspusserus

I Alkymisten glasspusset gutten seg til Egypt. Det var et vellykket prosjekt. Jeg har derfor pusset vinduer, speil, montre og andre små og store glassflater i månedsvis. Vinterhaver, drivhus, blyglass, glassmalerier, reagensglass og bilglass. Alle glassmestere og glassarkitekters drøm. Vannglass, melkeglass, saftglass, ølglass, vinglass og det som sterkere er, skinner blankt i skapene. Kameralinsen har heller aldri vært så ren siden den var ny, og konstant ser jeg verden gjennom glassklare briller. Prosjektet lyktes for meg også. I morgen reiser jeg. Ikke til Egypt denne gangen, men til Nepal.

”Når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”, sa alkymisten i Paulo Coelhos bok med undertittel En fabel om å følge sine drømmer. Les boken!

Mia drømmer om kattevakten, og i kveld kommer hun. Kos dere!

Bråstopp

Vannet som hastet ned fra fjellet gikk på en bråstopp her. I sin iver etter å fullføre kretsløpet som ingen ende har, ble molekylene forvandlet til et Soria Moria slott som jeg kunne nyte og fotografere. Som Unn hos Tarjei Vesaas ble jeg fristet til å krype inn i isslottet. Det kunne vært lærerikt. ”Kjenn deg selv og du skal kjenne universets hemmeligheter”, sto det over inngangsporten til Apollotemplet i Delphi.



Japaneren Masaru Emoto har studert vannets indre liv grundigere enn de fleste. Han har forsket på vann i forskjellige former, blant annet frosset det og studert molekylene i mikroskop. I følge ham kan vi påvirke vannmolekylene med våre tanker og intensjoner. Vi som ikke kom oss til hans foredrag i Oslo i forrige uke, kan lese på nettet eller låne/kjøpe bøkene han har skrevet.

Lenger oppe traff jeg en som hadde fått vann på mølla. Så lenge det varte.

Mann 55+ går mest på museum

Er du mann og 55+ går du mer på museum enn kvinner og barn i følge en ny statistikk. Modige kvinner fra bibliotek i Opplands videregående skoler bidro til likestilling på dette området i dag. Med fare for å bli oppdaget og innlemmet i samlingene snek vi oss gjennom salongene i sveitserstilvillaen som huser Kvinnemuseet i Kongsvinger.

Noen skeptiske, andre lett forskremte, i trappen som livlige Dagny Juel og hennes tre søstre raste opp og ned som barn. Det var sang og musikk og glad lek i huset den gang. Senere fikk Dagny en mer ublid skjebne. Dyktige guider formidlet interessant kunnskap om henne, familien, huset, nærmiljøet, kulturen, litteraturen, musikken og historien fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av det neste.

Vi tilbrakte mange timer i museet med strikketøy som var til utlån, nydelig fiskesuppe, bohemkake til kaffen og film om Dagnys liv. Vi ble husvarme og et par av kvinnene titter modig fram via speilet. Andre fikk visst lyst til å registrere seg og flytte inn til lange flotte kjoler, kniplinger og blonder. 

Vi skal i hvert fall gå mer i museer og kommer helt sikkert tilbake hit så sant vi kan. Denne gangen reiste vi til Kongsvinger på årsmøtetur. I morgen blir det studiebesøk på Kongsvinger bibliotek som er et kombinasjonsbibliotek for den videregående skolen og folket. Flere i gruppen vår forbereder samme løsning og skal flytte inn i nye lokaler i løpet av få år.

Den gang da og hver gang når

Slik var situasjonen ofte den gang da alt ble skrevet på papir og alt viktig papir arkivert. Den gang da var assistenten i helstilling med overtid. Opplæringen var grundig og lang, men hun var og ble bare en assistent. Å reise bort noen dager, for ikke å si uker, var for sjefen et mareritt, ja, å komme hjem altså. Assistenten lå langflat av fortvilelse eller sammenrullet som ei kule i håp om ikke å bli sett bak uoverkommelige posthauger

Så gikk verden framover, for den har jo ikke noe annet sted å gå i følge Flettfrid i hennes storhetstid, med elektronisk kommunikasjon, minnepinner og vidunderoppfinnelsen eksterndisk. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skal koble den gang da til hver gang når, men det hørte med til hjernevasken i barndommens skole. Nå var jeg så heldig at jeg vokste opp i en del av landet der disse to små ordene faller på plass der de skal av seg selv, så nå har assistenten kosestund ved PC-en hver gang når sjefen kommer hjem. Jobben er gjort, musa fortært og tastaturet bevoktet. Godt å vite at assistenten mestrer oppgavene i hjemmet når jeg snart skal ut i den store verden.

Forget Kathmandu

Forget Kathmandu? Nei, det passer meg ikke å følge Manjushree Thapas oppfordring nå. Om noen uker regner jeg med å være der. Jeg leser boken hennes og får en kort og glimrende innføring i Nepals historie fra 1700-tallet til 2005 da boken gikk i trykken første gang. Jeg får også en gripende og morsom reiseskildring og reportasje fra møter og samtaler med mennesker under hennes vandring gjennom krigsherjede og veiløse områder i den vestlige delen av landet.

”I am not a historian, yet in parts of this book I have written history – if history can be as trifling as the private search of a writer. It should not be. I have written too personally for that. What has resulted in a mongrel of historiography, reportage, travel writing and journal writing.” Forfatteren om seg selv og boken.

”Himalaya - det er vel et Shangri-La hvor innbyggerne er fattige men lykkelige og harmoniske der de går bak tospannet med bøfler og pløyer en bitteliten åkerlapp i terasselandskapet under de hvite, majestetiske fjelltoppene?”, spør Peter Svalheim i et intervju med forfatteren. Et mystisk fjelland perfekt for vandrere og klatrere? Ja, det også, men for noen år siden presterte A-magasinet overskriften "Det ekstremt gode landet" der de skrev om kø til Mount Everest uten å nevne hva landet heter. Heller ikke at nesten en generasjon barn har mistet skolegang på grunn av borgerkrigen.

”The truth is that this is a complicated country, its 26 million people an intricate social tangle. Best estimates have 90-odd caste and ethnic nationalities living in the country’s 150 000 square kilometres (less than 20 per cent of which is arable), speaking 71 languages and dialects, and observing Hindu, Buddhist, animist, Muslim, Sikh or Christian rites, or, more and more, eschewing god. There is no such thing as a thypical Nepali.” Fra innledningen.

Manjushree Thapa bor i Kathmandu og opplevde massakren på kongens slott 1. juni 2001 på nært hold. 11 medlemmer av kongefamilien døde. Kongens upopulære bror og hans sønn overlevde og konspirasjonsteoriene florerte. Landet var i sjokk og kaos. Hun bestemte seg for å skrive for å opplyse seg selv, landet sitt og det internasjonale samfunnet. Det ble til denne boken som jeg anbefaler til alle som vil gjøre et forsøk på å forstå litt av konglomeratet Nepal.

”My phone rang at four in the morning. I answered it warily, and what I heard sounded like a hoax: “The king and queen are dead.”

It was a friend who would not call me casually. I sat up. “What?”

He sounded weak with panic.”

Manjushree Thapa

Forget Kathmandu. An elegy for democracy.

ISBN 0-670-05812-2

Siste dager ...

Siste dager i sansenes grenseland for Stjørdal bibliotek. Denne uka markeres utstillingsåpningen i Melhus tre dager til endes. Melhus er en mangfoldig kommune der det skal være mulig å være modig, skriver kommunen på hjemmesiden sin.
Bra motto.

Torsdag 7. oktober kl. 19

Utstillingsåpning i Melhus bibliotek

Fredag 8. oktober kl. 11

Kroa eldresenter

Lørdag 9. oktober kl. 12

Matiné i Rådhuskantina

Utstillingen står til 19. november og har samme åpningstider som biblioteket:

Mandag 10-19, Tirsdag 10-16, Onsdag 10-16, Torsdag 10-19, Fredag 10-16,
Lørdag 10-15. Velkommen!

Les mer om Melhus bibliotek her

Ladeledningenes reisedrøm

Hvor er laderen? Laderen til kamera, mobil, PC, Mp3-spiller, GPS, Iphone …?
Jo, i posen min! Posen som jeg har sydd selv. Den er kjempelett å sy. Dekorert med ildsprutende dragebånd blir det også futt i laderne J

En irritasjonsfjerner hjemme og en drøm på reisen. Slutt på kaos i ryggsekken, bagen og kofferten. Ladere og ledningssalat er samlet i laderposen.

Du bruker et hvilket som helst stoff som det er litt hold og styrke i, eventuelt en bit pyntebånd og snor til lukning.

Velg størrelse på posen ut fra hvor mange ladere du vil den skal romme. Jeg vil ha en pose som måler 22 cm x 28 cm, og klipper et stoffstykke på 26 cm x 66 cm.

Velg hvor du vil ha pyntebåndet. Jeg vil ha det på skrå over forsiden av posen, og syr det på slik bildet viser.

Brett stoffet rettside mot rettside. Sy sammen begge sidene fra bunnen og opp mot åpningen til sømmene er 21 cm lange, og det gjenstår 12 cm til toppen. Sømmonn 1,5 cm.

Press de fire sømmonnene ut til sidene og fortsett med samme bredde på brettekanten helt opp.

Brett ned en fall på 5 cm øverst slik at høyden på posen blir 28 cm. Brett inn 1 cm og sy ned fallen.  Sy en søm 1 cm ovenfor denne sømmen slik at det blir en løpegang.

Vreng posen så du får rettsiden ut.

Trekk 120 cm snor to runder gjennom løpegangen. Jeg valgte en flammesnor til denne energirike posen. Det er praktisk å bruke gjennomtrekksnål. Sy sammen endene på snora eller båndet. Gjem skjøten inni løpegangen.

NB! NB! NB! Julegavetips: Tenk på hvor mange du kan glede med å sy laderposer. Bruk stoffrester og fantasien.