Smart!

Ja visst er det smart. Enkelt, lett og lettvint også. De siste årene har jeg reist med mini-PC til forskjellige verdenshjørner for å blogge om mine opplevelser. Da syntes jeg at det var smart. Lett og liten i forhold til den bærbare jeg bar på før den tid. Nå blogger jeg fra en bitte liten og tynn skive med den beskjedne vekt av 150 gram. Heretter reiser jeg med smarttelefon. Smart!

Du skal elske lyset

I det siste har jeg lest bøker som jeg har likt bare sånn passelig. Derfor ingen sitater eller begeistrede superlativer fra min side på en stund. Nå derimot, er jeg ferdig med Du skal elske lyset. Nydelig tittel og en rørende, grusom, trist, sår, vakker og innimellom litt for søt roman av Margaret Skjelbred. Totalt sett en fengende og middels god bok som er lett å lese. Den aldrende Alvas beretninger fra sin barndom er grusomme med innsikt i barnesinnet, mens nåtidssituasjonen delvis er vel søtladen etter min mening. Jeg opplever ikke alt som like troverdig. Budskapet må være at man aldri skal gi opp, at det alltid er håp og at mennesket har uante krefter til å klare seg bra til tross for traumatiske opplevelser i barndom og ungdom.

Tilbake til tittelen som fenget meg og fikk meg til å lese boken. Lyset er brukt som symbol på flere plan. Alvas far bygger lysmaster. Han sprer også lys rundt seg med sin kjærlige væremåte. Alva har gode barndomsår til mastene dreper faren hennes i en ulykke. Mor og to barn flytter til morens foreldregård der bestefar og postillen forkynner et lys som i praksis er et mørke som tynger og tukter. Bestemor bringer litt lys i hverdagen. For ikke å ta bort spenningen for nye lesere, røper jeg ikke hennes hemmelige og omveltende protesthandling. På bokens siste side omtales døden som lyset.

Boken er rik på reiser både i fantasiens verden og det mer håndgripelige geografiske landskapet.

Til tross for noen blandede følelser for deler av boken anbefaler jeg den absolutt. Jeg setter stor pris på kommentarer og suppleringer hvis du har lest den.

Små smakebiter:

Mamma er ikke død, men hun kan visst verken høre eller se lenger. Fram og tilbake over golvet traver hun, fram og tilbake over den fine, vevde fillerya med hvite og blå striper. Hun holder armene tett inntil kroppen og hendene fast foldet under haka. Hun gråter og jamrer. Hun roper på Gud. Meg og Søster har hun visst glemt.

…

Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.

…

På meg faller bestefars ubarmhjertige lys dag og natt. Pappas lys har blitt svakere, reisene våre på tråden er sjeldnere. Det kjennes som om jeg blir for tung for ham, enda så lett jeg er. Også Lunas lys har bleknet, skattene hennes gir mindre lys enn før.

Oftere og oftere og oftere holder de seg borte fra Hemlingen, jeg må nøye meg med det sparsommelige halvlyset som siver inn når jeg skyver den løse plankestubben til side. Utenfor ser jeg den øverste av de to hvite porselenssnellene som er festet til låveveggen, så nær at jeg kunne ha strukket en arm ut gjennom sprekken og berørt den om jeg hadde villet. Den holder tråden som pappa og jeg har seilt på mange ganger. Den bærer lyset som Luna har danset til, men som nå skinner mindre klart. Tråden synger ikke. Rimhvit, stiv og død strekker den seg fra lønnkammeret mitt og ut i et skremmende ingenting. Hutrende tar jeg meg over bjelken for å delta i kveldsmåltidet.

…

Jeg forteller lenge. Jeg forteller om Luna og alle skattene, om pappa og reisene våre på den syngende tråden. Jeg forteller om alle de gangene jeg gråt meg i søvn på trevgolvet etter å ha blitt refset av bestefar. Ikke med bjørkeris på den nakne enden, det ble jeg bare den ene gangen jeg hadde sagt Hælvede. Men straffen sved likevel.

I sansenes grenseland - vandreutstilling

Fotoakvarellene har vandret i snart fire år. På stødige vinterveier, i perfekt temperatur uten vind eller nedbør fraktet jeg utstillingen i bil til Dokka.

I sansenes grenseland og den forrige vandreutstillingen har hatt bakgrunnsvegger av diverse farger, størrelser og kvaliteter i de 23 utstillingslokalene som er besøkt. Knapt noen har gitt et bedre helhetsinntrykk enn ekte treverk i biblioteket på Dokka.

Utstillingen står til 10. mars. Les mer ...

Tovede labber som skiskotrekk

Jeg er spent! Nå skal det toves i håp om at labbene krymper akkurat nok, og ikke for mye, til å passe utenpå mine fjellskisko i størrelse 36. Foreløpig minner de mest om bæreposer. For ikke å gå for hardt til verks prøver jeg med 40 graders vanlig program og Milo.

Under labben har jeg laget en åpning som et stort knapphull der skoen skal festes til bindingen. Mon tro om åpningen havner på rett plass etter toving?

Fra siden ligner tåpartiet på en glupsk fisk.

En time senere og jippi! Perfekt størrelse og passform! Alltid varme føtter på ski heretter. Jeg har notert underveis mens jeg strikket, og har en oppskrift som kan tilpasses andre skostørrelser.

Labbene er til salgs i nettbutikken Der finnes også oppskriften.

Hemmelig hytte?

Skituren starter hjemmefra i dag også. Jeg har en plan om å finne speiderhytta på Steinhovda igjen. Det er ingen tydelige stier dit sommers tid heller, så man skal være lokalkjent for å finne fram. Som nyinnflyttet til Dombås for 14 år siden hadde vi selvfølgelig aldri hørt om denne hytta. Ikke sto den på noe kart vi hadde heller, men den som er kjent med speidernes små veivisere, avslører hemmeligheter og tar seg fram fra tegn til tegn på stubber og steiner. Slik fant vi hytta den første gangen, men når snøen dekker alle tegn, gjelder det å dra nytte av turene på bar mark. Etter en drøy times tid i flotte preparerte løyper, tar jeg av og følger et spor fra før siste snøfall. Jeg regner med at det fører til hytta, men nei, et stykke opp i lia svinger det i en annen retning og jeg overtar som brøytemannskap selv.

Underveis får jeg utsikt til kjente og kjære topper på den andre siden av Fokstumyra. Jeg stamper forventningsfull videre i bratte bakker. Snøen har satt seg nok til at det går greit med fjellski. Omsider oppe på kammen går jeg på kryss og tvers og på langs uten å finne hytta. Ergrelsen bygger seg opp og jeg er i ferd med å dra tilbake den veien jeg kom da jeg plutselig oppdager et ferskt skispor som kommer fra en annen retning. Jeg bestemmer meg for å følge dette. Ingen går da vel her uten at de skal til speiderhytta? Men det var visst også noen som hadde gått seg vill. Sporet fører ned på den andre siden.

Etter lange fine utforkjøringer i myk snø mellom furu og fjellbjørk finner jeg noe annet som jeg blir glad for: En jernbaneundergang som fører til en av mine kjære blåbærskoger. Her er jeg godt kjent og kan ta meg trygt hjem igjen før solen går ned. En tre timers fantastisk skitur i frisk luft får jeg være takknemlig for.

Til slutt et gammelt bilde av hytta i tilfelle noen vil hjelpe meg å lete en annen dag. En entusiastisk gruppe speidere skapte stedet i 1991. Gamme er kanskje en mer passende betegnelse enn hytte.

Har du ein ven …

Har du ein ven og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

Ei venninne minnet meg om dette sitatet fra Håvamål for noen dager siden. Jeg har også en annen klok venninne som en gang sa at det er viktig å treffes så ofte vi kan om det ikke er så lenge hver gang.

Håvamål som ble nedtegnet på Island på 1200-tallet, betyr ”Den høyes tale”. Det består av visdomsord som kan minne om ordspråk. Selv om jeg skriver bare på bokmål, så må jeg ha Håvamål oversatt til nynorsk. Sikkert fordi det var slik jeg lærte det på skolen. Lisa og Nubis har vel ikke hørt det på noe menneskespråk, men vet likevel at det er sant J

Private Blogger’s Sunday Skiing

Stormen har lagt seg, snøen har lagt seg og varmegradene har inntatt arenaen. For første gang etter tåoperasjonen lirker jeg skiskoen på foten. Bare med tynn sokk, men det klarer seg i mildværet. Hvor er smøreteamet? Føreforholdene er vanskelige. Jeg får nok utgjøre smøreteam selv i år også. Jippi! Skiene står med fellene på etter siste vårskitur i fjor. Fellene hadde jeg glemt. Perfekt i dag. Spesielt lenger oppe der gradene har blitt til minus med tilhørende is i løypa.

Vind og snø har dannet kunstneriske mønster på furustammene.

Skulle tro det var bjørkestammer.

Den skal tidlig krøkes … Trivelig å møte kjentfolk i løypa.

Dette ble en liten privat Blogger’s Sunday Skiing. Nå har jeg planker under bena, fru Vilt og vakkert J

Nedbørfattig?

Dombås er (var?) del av et nedbørfattig område. Det lærte jeg på skolen, og det fikk jeg bekreftet de første årene jeg bodde her for ca. 5 – 14 år siden. De siste sommerne har mengden regn minnet meg om årene i Trondheim. I dag laver snøen ned. Til tross for hjelp av svoger med traktor og nabo med snøfreser har jeg måket i tre timer uten å være ferdig. Men jeg er takknemlig og lykkelig for at det var tirsdag jeg kjørte hjem fra Trøndelag, for nå har Dovrefjell vært stengt fra en gang i går ettermiddag. Parkeringsplassene i sentrum fylles opp av trailere og andre, og slik er det sikkert i Oppdal også. Ny vurdering av været og veien på fjellet i kveld kl. 19. Kafeer, restauranter og overnattingsstedene har kanskje fullt belegg? Det er ikke bra å være ute i trafikken nå. Jeg skal hente ved og fyre i ovnen. Oi! Det snør igjen!

Knappeonsdag – Fem om dagen

Lavkarbo har lenge vært en populær kostholdshit og vil kanskje fortsette å være det helt til en ny ekstremdiett dukker opp. For meg høres det ut som nullkarbo. Lavkarbo kan da vel være bra? Etter min mening er det alt for lett å få i seg alt for mange karbohydrater. Spesielt når man reiser langs landeveien. Bensinstasjonene bugner av boller i alle fasonger. De ligger der og frister, eller slettes ikke frister, i sine overdimensjonerte uappetittelige størrelser og mengder, ved siden av kaffeautomatene.

”Fem om dagen” har kommet i skyggen av alt dette lavkarbopratet, ja, epler og pærer har til og med havnet på neimatsiden hos de mest ekstreme. Selv om jeg alltid er på leting etter proteiner fra bensinstasjon til bensinstasjon, så slår jeg i dag et slag for et gammelt slagord ved hjelp av fruktknapper.

Epler og pærer de henger på trærne. Når de blir modne så faller de ned.

Finn et strå og træ dom på.

Spis kirsebær med de store.

Blogger’s Sunday Walk

Krykkene ble levert denne uka. Vandrestavene har gradvis overtatt ”støttefunksjonen”, men planker under beina som blogger Vilt og vakkert antydet i oppsummeringen av Blogger’s Sunday Walk forrige gang, har jeg ikke. Tåa er foreløpig for stiv til at det er mulig å lirke vintersko eller skisko på foten. Jeg går likevel både her og der og over alt i flotte preparerte løyper i joggesko med strikkede varmepølser utenpå. Torsdag gikk jeg i tre timer.

Blogger’s Sunday Walk ble derimot en formiddagssnartur ut i Winter Wonderland i nabolaget fordi jeg snart skal kjøre til Trondheim for å vise bilder fra Nepal og lese fra boka mi i morgen og tirsdag. Snøen kostet over Hardeggen da morgensola nådde dit med sine første stråler. Nydelig vær i ti minusgrader. Regnbuelua hadde jeg selvfølgelig på meg etter Vilt og vakkerts ide om ”uniformslue” J Jeg var vel alene om å bære lua i dag, men kanskje det blir mange etter hvert? Håper alle har en fin tur ute til fots eller på ski. Jeg gleder meg til å se bilder og lese om opplevelsene senere. Det kan alle gjøre her http://viltogvakkert.blogspot.com/2012/01/bloggers-sunday-walk-january-8.html

Grønhøa er i ferd med å våkne til en ny blank dag.