Det var ni søte små bjørker i hagen vår da Arne og jeg flyttet til Dombås i 1998. Ikke trodde jeg at bjørker kunne vokse seg lange, tette og altoverskyggende på vår breddegrad og høyde over havet. For noen år siden var de forvandlet til en grønn vegg foran fjellene. Første tiltak besto i å forkorte dem noen meter, men etter noen år nådde de samme høyde som før. Da ble løsningen å felle annenhver bjørk slik at jeg i hvert fall fikk noen glimt av fjell mellom de fem. Nesten forgjeves. Bjørkene la seg ut i bredden og veggen var der på nytt. Ååå, jeg som var så glad i bjørkene mine. Da de til slutt skulle bli til ved, valgte jeg å be for den ene ytterst til høyre. Sorgen over å skulle miste alle fortonet seg ganske vond. Jeg innså likevel ganske snart at denne ene sto merkelig plassert alene på kanten av hagen. Dessuten ga den mye skygge til jordbærene. «Do you have an axe», spurte nepalske Subash da han kom besøk i sommer. Han vil heller ha øks en sag. Dermed faller den siste av ni.
Ved hjelp av Marit med trillebår forsvinner løvet til skogs for å bli til jord en gang.
I Nepal kuttes veden i lengder som er minst dobbelt så
lange som vi bruker i lukkede vedovner. Ovnene deres er åpne foran der vedstrangene
dyttes innover etter hvert som de brenner. Subash trenger derfor ei vedskie som
mal før han går i gang med sagbukk og sag.
Å kløyve korte vedkubber er også en ny
erfaring for Subash, men han har sett på film at kubbene settes vertikalt. I
Nepal legges de lange strangene horisontalt før de deles på langs.
Arbeidslaget nyter lunsjen ute.
Kveldstur til Viewpoint Snøhetta. I
nepalske fjell er Subash vår guide, men nå er han fri ansvaret og forsvinner
opp bakkene mot bygningen på Viewpoint og mørke skyer i horisonten.
Kveldssola forgyller veggen i Viewpoint
Snøhetta mens Subash kan beundre utsikten og noen moskus på størrelse med knappenålshoder
i det fjerne.
