En
pyroman går løs i Finsland på Sørlandet og panikken stiger. Det lokale politiet
har etablert base sammen med KRIPOS i kommunestyresalen. Dette er en historie
fra virkeligheten som foregikk samme sted og på samme tid som forfatteren ble
født våren 1978.
Folk
i bygda skjønner etter hvert at brannene må være påtent, og begynner å holde vakt
om nettene. Politiet sjekker biler som kjører på veiene, og alle forsøker å
følge med hvem som ferdes i bygda. Likevel fortsetter det å brenne. En liten
gjenglemt gjenstand avslører pyromanen etter den verste natten av dem alle, den
5. juni for 36 år siden. Noen husker kanskje saken fra nyhetene den gangen.
Gaute Heivoll skildrer menneskene med psykologisk innsikt. Jeg følte at jeg satt ved
kjøkkenbordet hos pyromanens foreldre, og var ganske gjennomrystet av deres situasjon.
De som mister alt de har og nesten omkommer i flammene, får leseren også nære
forhold til.
Forfatteren
forteller samtidig om sitt eget liv, og tar opp tidløse tema. Han viser
likheter og forskjeller mellom pyromanen og seg selv. De har hatt samme miljø i
oppveksten og ganske like liv helt til den ene begynner å brenne ned bygninger
og den andre blir forfatter. Han viser hvor like mennesker kan være, men
likevel få så forskjellige liv. Pyromanen opplever noe grusomt som det bare
hintes til uten at vi får vite hva det er. Han vil ikke fortelle det til noen,
men denne hendelsen forandrer ham fra en flink og tillitsfull gutt til en
innesluttet og ensom mann. Slik kan man også brenne ned.
Jeg
har en kollega som vokste opp i den samme bygda. Hun forteller at hun ble svært
overrasket da hun fikk høre hvem pyromanen var. Det gjaldt nok alle bortsett
fra hans mor. Både pyromanen og flere andre har fiktive navn i romanen, men min
kollega kan ellers bekrefte det meste som fortelles.
Boken
ble utgitt i 2010. Gaute Heivoll har fått mye god omtale av hele sitt
forfatterskap. Etter 2010 har han kommet med følgende romaner for voksne:
Kongens hjerte, Over det kinesiske hav og De fem årstidene.
