Rival eller lekekamerat?

Har Nubis møtt sin overmann? Eller kvinne? Er det en rival? Vil dette utvikle seg til slåsskamp eller lek? Nubis sitter i gresset og er vel den svakeste part i denne situasjonen. Han ser derimot ikke redd ut. Ørene står kjekt til værs og pelsen er ikke oppblåst. Den besøkende kameraten virker mer engstelig, men det skyldes kanskje at den har oppdaget meg. Den har spasert forbi huset mitt av og til i hele vinter, men jeg vet ikke hvor den bor. For noen uker siden tok jeg feil og trodde det var Nubis jeg så på en snøflekk i hagen, men han lå på verandaen. De er utrolig like med den samme fordelingen av svart og hvitt. Til og med en liten hvit flekk på sin venstre side av underkjeven har de felles. Og alle åtte labbene har samme mengde hvitt parvis. For noen dager siden så jeg at den fremmede har en korthåret hale mens Nubis sin hale ser ut til å være lånt fra et stort dyr.

Jeg fikk ikke svar på noen av spørsmålene for like etter at bildet var tatt forsvant den fremmede ned på utsiden av gjerdet og luntet for sikkerhets skyld av gårde til den andre siden av veien.

Man tager hva man haver

I fjor blogget jeg om et langt bed som ble tømt for jord overgrodd med gamle planter overmannet av gress. Torva ble tømt over en forsømt jordbæråker utelukkende bestående av gress og løvetann de siste årene. Så ble jeg tilbudt jordbærplanter en dag jeg var på besøk hos venninne Inger. Tanken var sådd og tennene løp i vann J

For å gjøre en lang historie kort så er et ganske stort antall sekker jord til overs fra fjorårets bedprosjekt tømt over den gamle åkeren, fire planker i garasjen til overs fra et innendørs dørprosjekt mange år tilbake er kuttet i passende lengder og malt med maling feilkjøpt for lenge siden og kantstein til overs fra prosjekt på tomta før min tid, har funnet sin anvendelse. Historien ble visst ganske lang, men kortversjonen er: Man tager hva man haver. Det eneste jeg måtte ut og handle var 3 x 4 meter jordbærduk. Ikke før hadde jeg lagt ferdig duken så ringte Inger og sa at jordbærplantene kunne hentes når som helst. Perfekt timing.

Plantene er hentet og i ferd med å få en åker for seg selv.

Nubis tror han har hjulpet til, men det er mye å sjekke den første våren i sitt liv.

Nå drar jeg for å kjøpe fløte J

Sesongbom igjen?

Strikkeprosjektene mine har en tendens til å bomme på sesongene. Behov knyttet til årstid eller høytid skaper ideen og produktet blir ofte ikke ferdig før vi er over i neste sesong. Da velger jeg å si at jeg er ute i god tid. Denne gangen er jeg så heldig at produktet kan brukes på forskjellige steder hele året og både ute og inne.

Akkurat nå er et strikket og tovet sitteunderlag vidunderlig i verandastolen. Kvelden er kjølig selv om sommervarmen kom hit i dag.

På skogstur gjør det rasten til en nytelse selv om stubben er fuktig. Hjemme, i bilen, på hytta, på reise, ja, hvor og når som helst …

Men ideen kom altså da det gamle tovede sitteunderlaget mitt var for stort og stivt til den lille ryggsekken som jeg brukte på de raske vårskiturene med nye ”ræserski”. Dette rulles sammen og forsvinner i sekken. Vekten er bare 140 gram.

Fargene plukket jeg også ut så de passer til skiene og til de tovede skiskotrekkene som ble ferdig i god tid før sesongen var slutt J

Nasjonaldag

Nubis er fornøyd med sin første 17. mai, men verandaflagget var stort og truende så han valgte å feire innendørs.

Kunstreisen

Dovre og Lesja kunstforening er ung og entusiastisk. Den første kunstreisen med minibuss tar oss til Ørnulf Opdahl og Sidsel Colbiørnsen på Godøya, Giske kirke og Alnes fyr. Bare ett av stedene kan fylle en hel dag med interessant innhold, ja, vi vil gjerne oppholde oss ute i sunnmørsnaturen hele tiden også på en dramatisk dag som denne, i følge de fastboende en stille dag.

Naturen har også hovedrollen i Ørnulf Opdahls kunst. Atelieret er fylt med bilder under arbeid. Motivene er for det meste hav og fjell som naturen byr på i 360 graders omkrets her ute. Han tar i mot oss med stor gjestfrihet, forteller og svarer på spørsmål til vi må vandre videre til neste galleri, det gamle.

I det gamle atelieret får vi blant annet høre om oppdrag på en forskningsbåt og alt liv fra det dype hav som der ble omsatt til malerkunst.

Vi får også innføring i flere av teknikkene han benytter seg av.

Det neste er vevstoler, råvarer, halvfabrikata og ferdige billedvever hos tekstilkunstneren Sidsel Colbiørnsen. Alt er så vakkert, gripende og trivelig her også at vi må ringe til guiden som venter i Giske kirke og beklage at vi blir forsinket.

Øya Giske var høvdingsete for en mektig familie. Stamfaren var bror til Kalv Arneson, så her føres vi rett inn i viktige hendelser i Norges historie. Den skjønne lille kirken er opprinnelig fra 1100-tallet. Blant inventaret beundrer vi en alterduk fra 1688.

Flere av oss tenker etter hvert mest på mat. Fyrsuppa og fyrkaka (også kalt tårnkake) er begge hjemmelaget etter hemmelig oppskrift. Mmm… deilig. Bilder og minner kan vi ta med oss om ikke oppskriftene. Ørnulf Opdahl har fast utstilling i Alnes fyr så det er mulig å se mange av bildene hans her om han ikke har mulighet til å motta besøk i atelieret.

Ingen har lyst til å forlate naturen og været ut mot havet, og ingen har lyst til at denne dagen skal ta slutt, men minibussen står klar til å ta oss med tilbake til fjellet. Lista er lagt og forventningene er høye til neste kunstreise. Bli med du også!

Stevia og laurbær langt mot nord

Steviaplanten klarte vinteren på kjøkkenbenkenJ Ganske pjusk i den mørkeste tiden, men både antall blader og humør økte med vårlyset.

I dag har jeg høstet for første gang i år. Dette blir et bra tilskudd til glasset med tørket Stevia. Klikk på Stevia under Tema hvis du vil lese mer om dette sunne søtningsmiddelet.

Laurbærplanten har overlevd i mange år. På kjøkkenbenken i vinterhalvåret og ved garasjeveggen mot sørvest om sommeren. I år skal jeg vente lenge enda før jeg setter den ut. Det ble litt for tidlig i fjor. Da bleknet den og strevde noen uker før den kom seg. Ja, slik er det å være laurbær 650 m.o.h. langt mot nord.

Analfabet "skriver" bok

Hvis alt går etter planen, får jeg oppleve enda et land og et fjellområde på ønskelisten før dette året er omme. Til høsten blir det vandring i Atlasfjellene i Marokko. Disse planene har selvfølgelig ført meg til bibliotekkataloger og søking etter aktuell litteratur. Så langt har jeg funnet fem romaner. Jeg har nettopp lest én av dem.

A life full of holes (oversatt til norsk med tittelen Et mangelfullt liv) ble lest inn på bånd av en analfabet på 25 år. Han snakket maghreb som ikke er et skriftspråk, men en fellesbenevnelse for dialekter i det nordlige Afrika. Den amerikanske komponisten og forfatteren Paul Bowles som flyttet til Tanger i 1947, eide båndopptakeren og oversatte til engelsk. Boken ble første gang utgitt i USA i 1964.

Boken er en selvbiografisk roman om fortelleren Larbi Layachis barndom og ungdom, et liv som handlet om å overleve på det mest elementære nivå. Fra han som åtteåring blir drevet hjemmefra av sin stefar, slått av gategjenger, mishandlet i fengsel og mobbet av rasistiske europeere som okkuperte Marokko, ver livet hans en sammenhengende kamp for å skaffe mat og et sted å sove. Han jobber som gjeter, hjelpegutt i et bakeri, ryddegutt på kafé, tjener for de hvite og sover på stranda eller andre tilfeldige plasser. Hver gang han endelig ser ut til å lykkes, hender det noe som kaster ham tilbake på gata og ut i elendighet igjen.

Midt i all elendigheten er han fylt av godhet og naivitet, men hva skulle han gjøre? Uten mat stiger desperasjonen og villigheten til å tro på hva som helst. Fortellerstilen mangler fullstendig dramatikk. Han godtar alt til leserens stigende ergrelse, men i et samfunn gjennomsyret av korrupsjon er vel hovedpersonens ”Du vet best” måten å komme seg videre på. Boken er både stillfarende og spennende på samme tid. Kommer han på noe tidspunkt til å sprekke eller hevne seg? Les selv! Jeg anbefaler den til alle som har vært i Marokko, har lyst, skal reise dit eller generelt liker å øke forståelsen av andre kulturer.

Larbi ble ”houseboy” hos Jane og Paul Bowles og traff mange kjente amerikanere som besøkte dem. Den amerikanske utgaven av boken ble utgitt under pseudonymet Driss ben Hamel Charhadi, men da den skulle oversettes til fransk med Larbis rette navn, ble han engstelig og reiste sammen med en av familien Bowles venner til USA. Der ble han boende og har siden gitt ut to bøker som han selv skrev på engelsk: Yesterday and Today (1985) og The Jealuos Lover (1986).

Lisa har flyttet

Lisa forsøkte i lang tid å forklare meg at hun ville tilbake til kattevennene sine på gården hun kom fra. Til slutt ble det så tydelig at det ikke var til å misforstå. Hun flyttet derfor tilbake dit for to uker siden. At det var det eneste rette forstår de som ser henne i full lek der. Jeg blir sterkt berørt av dette romantiske bildet, men det var ikke noe særlig heftig kjærlighetsforhold mellom Lisa og Nubis den siste uka hun var hos oss. De ble ikke uvenner, men opererte på hvert sitt sted ute, og det ble også sjeldnere og sjeldnere jeg kunne nyte det rørende synet der de lå sammenfiltret i en stol. Underlig å erfare hvor forskjellig katter kan utvikle seg, men slik er det jo med en del forhold.

Nubis har blitt stor gutt som takler å være alene hjemme. Han har utviklet seg fra kjæledegge til superkjæledegge, og han fanger den samme lekemusa om og om igjen som han stolt og mjauende kommer for å vise fram. Det er forresten ikke så enkelt når musa gjemmer seg i en sko.

De første dagene alene ute var det tryggest under buskene.

Aller tryggest er det inntil ei pute i en god stol på stua.

Eldorado

Jeg har lært at Eldorado er, eller var, i Sør-Amerika. I dag var det i Lesjafjella. Den sør-amerikanske utgaven hørte til i en fantasiverden, og det gjorde vi kanskje i dag også. Jeg stoler på at min gamle Powershot G7 foreviget en virkelig fysisk verden. Klokka mi hadde flyttet seg nesten åtte timer da vi kom ned til parkeringsplassen igjen.

Til slutt lot jeg meg avbilde for å vise Blogger’s Sunday Walk’s regnbuelue.