Skituren starter hjemmefra i dag også. Jeg har en plan om å finne speiderhytta på Steinhovda igjen. Det er ingen tydelige stier dit sommers tid heller, så man skal være lokalkjent for å finne fram. Som nyinnflyttet til Dombås for 14 år siden hadde vi selvfølgelig aldri hørt om denne hytta. Ikke sto den på noe kart vi hadde heller, men den som er kjent med speidernes små veivisere, avslører hemmeligheter og tar seg fram fra tegn til tegn på stubber og steiner. Slik fant vi hytta den første gangen, men når snøen dekker alle tegn, gjelder det å dra nytte av turene på bar mark. Etter en drøy times tid i flotte preparerte løyper, tar jeg av og følger et spor fra før siste snøfall. Jeg regner med at det fører til hytta, men nei, et stykke opp i lia svinger det i en annen retning og jeg overtar som brøytemannskap selv.
Underveis får jeg utsikt til kjente og kjære topper på den andre siden av Fokstumyra. Jeg stamper forventningsfull videre i bratte bakker. Snøen har satt seg nok til at det går greit med fjellski. Omsider oppe på kammen går jeg på kryss og tvers og på langs uten å finne hytta. Ergrelsen bygger seg opp og jeg er i ferd med å dra tilbake den veien jeg kom da jeg plutselig oppdager et ferskt skispor som kommer fra en annen retning. Jeg bestemmer meg for å følge dette. Ingen går da vel her uten at de skal til speiderhytta? Men det var visst også noen som hadde gått seg vill. Sporet fører ned på den andre siden.
Etter lange fine utforkjøringer i myk snø mellom furu og fjellbjørk finner jeg noe annet som jeg blir glad for: En jernbaneundergang som fører til en av mine kjære blåbærskoger. Her er jeg godt kjent og kan ta meg trygt hjem igjen før solen går ned. En tre timers fantastisk skitur i frisk luft får jeg være takknemlig for.
Til slutt et gammelt bilde av hytta i tilfelle noen vil hjelpe meg å lete en annen dag. En entusiastisk gruppe speidere skapte stedet i 1991. Gamme er kanskje en mer passende betegnelse enn hytte.
