11 november 2010

Kathmandu

Hese haner vekker meg i storbyen også. Hundebjeff og bilhorn i ulike toneleier følger på og holder meg våken. Det er flott, for jeg vil utnytte tiden godt de siste to dagene i Kathmandu. 700 000 av Nepals 28 millioner mennesker pluss turister og andre besøkende er i ferd med å fylle de smale gatene.


Trodde jeg hadde vennet meg til trafikken her nå, men en taxitur i en knøttliten hvit Suzuki setter hjertet i halsen. Liten er den riktignok, men den åler seg fram med millimeters klaring (centimeter kanskje) gjennom mangel på plass mellom fortausbutikker, fotgjengere, motorsykler, syklister, hunder, rickshaws ...

Busser er for viderekomne. Hvis jeg har forstått rett, består systemet i at en mann står i den åpne døra og roper hvor bussen skal. Ikke hører jeg hva han sier i alt bråket, og ikke hadde jeg forstått om jeg hadde hørt.


Jeg har forøvrig funnet en effektiv metode for gatekryssing. I ly av en nepaleser, eller helst godt skjult mellom flere, som gjør ubemerkelige håndbevegelser mot panseret på bilene akkurat som om det kan stoppe dem, og det gjør det, i det minste letter sjåføren på høyrefoten et øyeblikk. Motorsyklene kjører slalåm mellom alle andre. Og vips, er jeg på den andre siden av gaten. Ikke ulikt Kairo, men der holdt vi hverandre i hendene mens vi la på sprang.


Her finner jeg den tryggeste løsningen. Ikke Forden i forgrunnen, men fotgjengerovergangen over tre gater i slengen. Dette er veien min mellom hotellet og Thamel.


Jeg vil gjerne kjøpe den lilla veska som henger øverst.





Vareutvalget er stort for den som har rupees.


En bibliotekar som arbeider for READ (Rural Education and Development) vil gjerne prate bibliotek. Han var i Oppland og andre steder i Norge på studietur i august og sender hilsener til dem han møtte da. Jeg har dessverre ingen mulighet til å takke ja til bibliotekbesøk i Nepal denne gangen, men hører gjerne om READs arbeid med å opprette bibliotek i distriktene, og en bok om Norge får han med til ett av dem.




Gjennom halvmørke og mørke gater så smale at de ikke er gjort for biler, men vi møter til og med biler der, blir jeg loset til et lunt hjem skjermet fra byens larm. Den siste kvelden i Kathmandu er perfekt hos hjertegode venner. Dal bhat er aldri bedre enn servert i et ekte privat nepalsk kjøkken.

2 kommentarer:

  1. Oi så moro å lese alt dette og se på de fine bildene! Utolig artig at vi får være med deg på tur! For et fantatisk utvalg av stoff! Og så herlig høyt til den lilla veska! Og så koselig det så ut til vå være hjemme hos familien du besøkte! tenk så spesiellt å få komme hjem det noen når en reiser avgårde slik, det er jo noe av det mest eksklusive vil jeg si

    SvarSlett
  2. Enig, Gunvor. Møter med mennesker er viktig når man reiser i fremmede land og kulturer, og det beste er å komme til private hjem.

    SvarSlett