29 februar 2012

Knappeonsdag – Elefanter


Fra og med den gangen jeg kjøpte min første TV har jeg sittet klistret til programmer om elefanter. Øyeblikket var derfor stort da denne elefanten kom diltende midt i veien i Tanzania. In natura var noe annet enn både TV og de små utgavene jeg har skaffet til hjemmet.



Huset er ikke fylt av elefanter akkurat, men det finnes elefanter av tre, porselen, stein, bomullsgarn og materialer jeg ikke kan identifisere. De minste befinner seg i knappesamlingen. Et forheng fra gulv til tak i entreen er prydet med elefanter og andre dyr fra arken. Der står det også et røkelseskar båret av to elefanter. Nå syr jeg kjøkkengardiner av stoff med elefantmønster kjøpt i Nepal.

 
Den eldste elefanten blant knappene. Tynt metall.

 
Er det flere enn meg som har lest om sirkuselefanten Rose i boken Vann til elefantene?

 
En troskyldig forsamling på vei ut i livet.

 
De fargeglade.

 
Rødruss?
 
Hvis du ser en rosa elefant, drakk du for mye i går kveld.

 
Hvis elefanten er blå, kan du trygt kjøre bil.

 
Jeg skal passe på deg.


God tur på elefantryggen!

27 februar 2012

Smart!


Ja visst er det smart. Enkelt, lett og lettvint også. De siste årene har jeg reist med mini-PC til forskjellige verdenshjørner for å blogge om mine opplevelser. Da syntes jeg at det var smart. Lett og liten i forhold til den bærbare jeg bar på før den tid. Nå blogger jeg fra en bitte liten og tynn skive med den beskjedne vekt av 150 gram. Heretter reiser jeg med smarttelefon. Smart!

20 februar 2012

Du skal elske lyset


I det siste har jeg lest bøker som jeg har likt bare sånn passelig. Derfor ingen sitater eller begeistrede superlativer fra min side på en stund. Nå derimot, er jeg ferdig med Du skal elske lyset. Nydelig tittel og en rørende, grusom, trist, sår, vakker og innimellom litt for søt roman av Margaret Skjelbred. Totalt sett en fengende og middels god bok som er lett å lese. Den aldrende Alvas beretninger fra sin barndom er grusomme med innsikt i barnesinnet, mens nåtidssituasjonen delvis er vel søtladen etter min mening. Jeg opplever ikke alt som like troverdig. Budskapet må være at man aldri skal gi opp, at det alltid er håp og at mennesket har uante krefter til å klare seg bra til tross for traumatiske opplevelser i barndom og ungdom.

Tilbake til tittelen som fenget meg og fikk meg til å lese boken. Lyset er brukt som symbol på flere plan. Alvas far bygger lysmaster. Han sprer også lys rundt seg med sin kjærlige væremåte. Alva har gode barndomsår til mastene dreper faren hennes i en ulykke. Mor og to barn flytter til morens foreldregård der bestefar og postillen forkynner et lys som i praksis er et mørke som tynger og tukter. Bestemor bringer litt lys i hverdagen. For ikke å ta bort spenningen for nye lesere, røper jeg ikke hennes hemmelige og omveltende protesthandling. På bokens siste side omtales døden som lyset.

Boken er rik på reiser både i fantasiens verden og det mer håndgripelige geografiske landskapet.
Til tross for noen blandede følelser for deler av boken anbefaler jeg den absolutt. Jeg setter stor pris på kommentarer og suppleringer hvis du har lest den.

Små smakebiter:

Mamma er ikke død, men hun kan visst verken høre eller se lenger. Fram og tilbake over golvet traver hun, fram og tilbake over den fine, vevde fillerya med hvite og blå striper. Hun holder armene tett inntil kroppen og hendene fast foldet under haka. Hun gråter og jamrer. Hun roper på Gud. Meg og Søster har hun visst glemt.


Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.


På meg faller bestefars ubarmhjertige lys dag og natt. Pappas lys har blitt svakere, reisene våre på tråden er sjeldnere. Det kjennes som om jeg blir for tung for ham, enda så lett jeg er. Også Lunas lys har bleknet, skattene hennes gir mindre lys enn før.
Oftere og oftere og oftere holder de seg borte fra Hemlingen, jeg må nøye meg med det sparsommelige halvlyset som siver inn når jeg skyver den løse plankestubben til side. Utenfor ser jeg den øverste av de to hvite porselenssnellene som er festet til låveveggen, så nær at jeg kunne ha strukket en arm ut gjennom sprekken og berørt den om jeg hadde villet. Den holder tråden som pappa og jeg har seilt på mange ganger. Den bærer lyset som Luna har danset til, men som nå skinner mindre klart. Tråden synger ikke. Rimhvit, stiv og død strekker den seg fra lønnkammeret mitt og ut i et skremmende ingenting. Hutrende tar jeg meg over bjelken for å delta i kveldsmåltidet.


Jeg forteller lenge. Jeg forteller om Luna og alle skattene, om pappa og reisene våre på den syngende tråden. Jeg forteller om alle de gangene jeg gråt meg i søvn på trevgolvet etter å ha blitt refset av bestefar. Ikke med bjørkeris på den nakne enden, det ble jeg bare den ene gangen jeg hadde sagt Hælvede. Men straffen sved likevel.

17 februar 2012

I sansenes grenseland - vandreutstilling


Fotoakvarellene har vandret i snart fire år. På stødige vinterveier, i perfekt temperatur uten vind eller nedbør fraktet jeg utstillingen i bil til Dokka.

I sansenes grenseland og den forrige vandreutstillingen har hatt bakgrunnsvegger av diverse farger, størrelser og kvaliteter i de 23 utstillingslokalene som er besøkt. Knapt noen har gitt et bedre helhetsinntrykk enn ekte treverk i biblioteket på Dokka.

Utstillingen står til 10. mars. Les mer ...

04 februar 2012

Tovede labber som skiskotrekk


Jeg er spent! Nå skal det toves i håp om at labbene krymper akkurat nok, og ikke for mye, til å passe utenpå mine fjellskisko i størrelse 36. Foreløpig minner de mest om bæreposer. For ikke å gå for hardt til verks prøver jeg med 40 graders vanlig program og Milo.


Under labben har jeg laget en åpning som et stort knapphull der skoen skal festes til bindingen. Mon tro om åpningen havner på rett plass etter toving?


Fra siden ligner tåpartiet på en glupsk fisk.


En time senere og jippi! Perfekt størrelse og passform! Alltid varme føtter på ski heretter. Jeg har notert underveis mens jeg strikket, og har en oppskrift som kan tilpasses andre skostørrelser.

Labbene er til salgs i nettbutikken Der finnes også oppskriften.