Du skal elske lyset

I det siste har jeg lest bøker som jeg har likt bare sånn passelig. Derfor ingen sitater eller begeistrede superlativer fra min side på en stund. Nå derimot, er jeg ferdig med Du skal elske lyset. Nydelig tittel og en rørende, grusom, trist, sår, vakker og innimellom litt for søt roman av Margaret Skjelbred. Totalt sett en fengende og middels god bok som er lett å lese. Den aldrende Alvas beretninger fra sin barndom er grusomme med innsikt i barnesinnet, mens nåtidssituasjonen delvis er vel søtladen etter min mening. Jeg opplever ikke alt som like troverdig. Budskapet må være at man aldri skal gi opp, at det alltid er håp og at mennesket har uante krefter til å klare seg bra til tross for traumatiske opplevelser i barndom og ungdom.

Tilbake til tittelen som fenget meg og fikk meg til å lese boken. Lyset er brukt som symbol på flere plan. Alvas far bygger lysmaster. Han sprer også lys rundt seg med sin kjærlige væremåte. Alva har gode barndomsår til mastene dreper faren hennes i en ulykke. Mor og to barn flytter til morens foreldregård der bestefar og postillen forkynner et lys som i praksis er et mørke som tynger og tukter. Bestemor bringer litt lys i hverdagen. For ikke å ta bort spenningen for nye lesere, røper jeg ikke hennes hemmelige og omveltende protesthandling. På bokens siste side omtales døden som lyset.

Boken er rik på reiser både i fantasiens verden og det mer håndgripelige geografiske landskapet.

Til tross for noen blandede følelser for deler av boken anbefaler jeg den absolutt. Jeg setter stor pris på kommentarer og suppleringer hvis du har lest den.

Små smakebiter:

Mamma er ikke død, men hun kan visst verken høre eller se lenger. Fram og tilbake over golvet traver hun, fram og tilbake over den fine, vevde fillerya med hvite og blå striper. Hun holder armene tett inntil kroppen og hendene fast foldet under haka. Hun gråter og jamrer. Hun roper på Gud. Meg og Søster har hun visst glemt.

…

Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.

…

På meg faller bestefars ubarmhjertige lys dag og natt. Pappas lys har blitt svakere, reisene våre på tråden er sjeldnere. Det kjennes som om jeg blir for tung for ham, enda så lett jeg er. Også Lunas lys har bleknet, skattene hennes gir mindre lys enn før.

Oftere og oftere og oftere holder de seg borte fra Hemlingen, jeg må nøye meg med det sparsommelige halvlyset som siver inn når jeg skyver den løse plankestubben til side. Utenfor ser jeg den øverste av de to hvite porselenssnellene som er festet til låveveggen, så nær at jeg kunne ha strukket en arm ut gjennom sprekken og berørt den om jeg hadde villet. Den holder tråden som pappa og jeg har seilt på mange ganger. Den bærer lyset som Luna har danset til, men som nå skinner mindre klart. Tråden synger ikke. Rimhvit, stiv og død strekker den seg fra lønnkammeret mitt og ut i et skremmende ingenting. Hutrende tar jeg meg over bjelken for å delta i kveldsmåltidet.

…

Jeg forteller lenge. Jeg forteller om Luna og alle skattene, om pappa og reisene våre på den syngende tråden. Jeg forteller om alle de gangene jeg gråt meg i søvn på trevgolvet etter å ha blitt refset av bestefar. Ikke med bjørkeris på den nakne enden, det ble jeg bare den ene gangen jeg hadde sagt Hælvede. Men straffen sved likevel.