29 februar 2020


Speidergamma på Steinhovda

I dag tok jeg de smale skiene for å gå en tur i løypene opp bakkene hjemmefra. Et stykke før Haremyra bråbestemte jeg meg helt spontant for å ta av fra løypa og forsøke å finne speidergamma på Steinhovda fra denne kanten. Flaks har man av og til. Snøen bar de smale skiene over alt mellom furu og fjellbjørk. Jeg fulgte nesen og gikk meg rett på gamma fra nordøst.







Døra til speidergamma er alltid ulåst. Jeg liker derfor å gå hit på kalde dager for å ha et lunt sted å spise nista. Det finnes også vedovn, ved og kasseroller for den som vil lage varm mat. Huggestabben minner oss om at det skal ligge like mye (eller mer) ved der når vi går som da vi kom. På redskapskassen ligger det ei sag. Det er viktig å tenke på brannfaren så all form for levende lys skal stå på ei steinplate.









Etter et besøk inne, og noen ord i hytteboka, var det bare å sette utfor korteste vei ned i perfekt styresnø til jeg støtte på oppkjørt løype like ovenfor Tiurplassen. To timer opp og 20 morsomme minutter hjem.




02 februar 2020

Trondheimsvotten


Da en trøblete hals satte meg på hvilebenken et par uker i januar, ville jeg ha ei litt mer utfordrende strikking enn remser med firkanter til tovede tøfler. Jeg begynte på Trondheimsvotten og ble så hekta at jeg glemte den vonde halsen i mange minutter av gangen. Spesielt da jeg skulle lære meg å strikke den latviske fletta, eller lettisk som den heter i den svenskspråklige oppskriften. På norsk også tvebandskant.


Pia Kammerborn som har designet votten, ble så betatt av den vakre byen ved Nidelven at hun reiste hjem og strikket en vott. Jeg kan jo se av hjemmesiden hennes at det ikke var første gangen hun strikket. Høsten 2018 var hun foredrags- og kursholder på strikkefestivalen på Orkanger, og i denne forbindelse forelsket hun seg i bryggerekka i Trondheim. Bildet er fra oppskriftsheftet for votten.


Pia anbefaler pinner nr. 2 ¼, men det har jeg jo ikke. Jeg hadde heldigvis hørt at votten blir ganske stor med pinner nr. 2 ½, så jeg valgte nr. 2. Heldigvis. Vottene er likevel romslige til meg, men deilig myke og lette. Garnet er Rauma Gammelserien totråds.




Oppskriften er svært detaljert og lett å følge. Jeg oppdaget på et bilde at den latviske fletten vender i hver sin retning på høyre og venstre vott. Det er ikke nevnt i oppskriften.


At dette er farger jeg har vært begeistret for før også, kan dere se på dette bildet. Jeg føler meg veldig fin.

21 mai 2017

I paradis


Soloppgang på Country Paradise Resort i Nepal. Dette paradiset befinner seg midt i kaffefarmen Himalaya Ontop Organic Coffee Estate.  Det har blitt obligatorisk med et par døgn her etter vandringer blant folk og fjell i andre deler av landet. Det er nå et halvt år siden sist og jeg lengter mer og mer tilbake.


Husk at dette er et perfekt sted også for den som ikke vil eller er i stand til lange vandringer.




Mellom hibiskus og utallige andre skjønnheter finner vi roen og freden etter det yrende folkelivet i Kathmandu. I det fjerne ser vi noen av Himalayas høyeste fjell på en lang, lang rekke.


Ved hyttene vi bor i høstes kaffebønner, og har du lyst, er det lov å delta.

 

Etter den lange og arbeidskrevende prosessen med fjerning av skall, bløtlegging i 48 timer, tørking og rensing, brennes kaffebønnene i en kjele over åpen ild. Du kan umiddelbart nyte den vidunderlige kaffen med en anelse røyksmak fra bålet. Du kan også kjøpe og ta med hjem.



Slik pakkes kaffen som selges til gjester og eksporteres til bl.a. Avdemsbue på Lesja.




Vi koser oss gjerne en halv dag med vandring omkring i nabolaget. Her møter vi folk på vei til og fra butikken, betrakter folkelivet, ser på pløying med okser, besøker skolen, deler ut barneklær og blir ofte invitert til en pause med servering av te.


Så velger vi en annen sti gjennom det grønne tilbake til høyden med kaffefarm og resort.


Mange gjester har plantet sin egen kaffebusk. Her inspiserer jeg min som har stått her i to år. Tre år gammel bør den inneholde de første kaffebønnene.


Alle sokker og luer er utdelt og produksjonen fortsetter i ethvert ledig øyeblikk. Jeg gleder meg til neste besøk. Kontakt meg på eldnyb@gmail.com hvis du ønsker opplysninger om opphold i Nepal.

23 november 2016

Fra Lukla til Kathmandu


Fra balkongen på overnattingsstedet vårt skimter vi en smal flystripe inneklemt mellom bergveggen, bebyggelsen og stupet nedenfor på 700 m. Fra det lysner kan vi beundre flyene som lander i motbakke og tar av i unnabakke. Akkurat nå har et fly trimmet motorene så vi nesten savner hørselvern, og tipper snuten utfor den 527 m lange rullebanen på de skrå bredder med 12 graders helning.


Flyet forlater bakken akkurat i tide før det faste dekket tar slutt.


Så har et fly fra Kathmandu siktet seg inn på den lille flekken på jord, Tenzing-Hillary Airport i Lukla, Nepal.




For å klare nedbremsingen på 527 m må hver cm utnyttes. Jeg er nesten nervøs for at hjulene skal havne i gresset, men piloten er erfaren. Det er bare de dyktigste pilotene og de minste flytypene som får fly her. Flystripa er også ofte fuktig, og fordi den ligger på 2 860 meters høyde må innflygingshastigheten være høyere enn vanlig fordi luften er tynnere.


Vi har bare en kort spasertur gjennom byen til flyplassen. I butikkene finnes alt man måtte ha glemt før man skal ut på eventyr i Himalaya.



Fra veien ovenfor flyplassen kan vi beundre de små myggene som kommer og går. På moderne flyplasser er det vanlige minstemålet for landingsbanen 1800 meter. Så mye plass trenger vanlige passasjerfly, og vanligvis er banen på tre kilometer eller mer, noe som gir plass til alle flytyper.


Flytårnet er heller ikke det største i verden.


Flygingene starter tidlig på morgenen for å utnytte tiden før eventuell dis og lavt skydekke legger seg over området og før eventuell vind gjør landing og start vanskelig.

Så er det best å innstille seg på venting.


Men Lukla er en interessant flyplass for venting. Med vindusplass ved åpne vinduer, iskald gjennomtrekk og høy desibel står jeg på kne på en stol for å få med meg alt som skjer utenfor.


I sesongene kan det lande ca. 50 fly daglig i Lukla. Det betyr at hvert ankommet fly har ca. 15 minutter til å sette av passasjerer og fylle på nye før det må ta av igjen for å gi plass til det neste som kommer. Flyvertinnen rekker en kaffekopp på den tiden når den serveres ved flyet.

Himmelen er fremdeles blå og skyene holder seg der de skal være. Lenge. Men ventetiden varer enda lenger og noen blir urolige på grunn av stadig tettere og lavere skydekke. Man kan lese og høre både her og der at Lukla er verdens farligste flyplass. Men Nettstedet Travel and Leisure har en uoffisiell oversikt over landingsstripene verden over man verken har lyst til å lande på eller lette fra. Der er Lukla listet som nummer ni. Madeira var den farligste før utvidelsen på stolper uti havet, men står fremdeles som farligere enn Lukla. Faktisk er en norsk flyplass med på listen over verstingstripene. I 2009 ble Sandane lufthavn Anda i Sogn og Fjordane den første norske flyplassen som ble tatt opp i den «eksklusive» klubben.


Endelig er det vår tur og vi raser forbi flytårnet.


Farvel Lukla og takk for denne gang.


En god illustrasjon av de to retningene i Nepal: Opp og ned.


Dette bildet fra min første flytur fra Kathmandu til Lukla i 2010 må få plass her. Morgensol på monumentale meliskolosser i nord den gang. Skyer dekker det meste mens vi nærmer oss Kathmandu i dag.


22 november 2016

Til Lukla


Gjengen har fått sine velfortjente tips og framfører en takkedans før vi fortsetter mot Lukla og flyplass sammen med tre av dem. De andre tar fatt på stiene som fører dem til bilvei om en dag eller to.


Stolpe på rot for strømførende ledninger er vel arbeidsbesparende så lenge den ikke vokser for fort. Denne har vel sluttet å vokse.


At vi har kommet inn på en hovedsti med stor turisttrafikk vises tydelig på tehusene og lodgene som er av betydelig bedre standard enn vi har sett hittil på denne trekkingen.


Så hører vi kling, kling, klang og klong igjen, lyder som gir gode følelser. En kolonne muldyr kommer mot oss nedi bakken. Flere av dem er fargerikt dekorert i panna og har en stor bjelle under haka. Alle har kløv, men ingen har last. De er på vei for å hente sement får vi høre. Hodene er senket lavt og de går sakte men sikkert. Man kan ikke tro hvor sikkert muldyrene tar seg ned de bratteste og mest uregelmessige trappetrinn, men jeg har sett at de kvier seg. Muldyr brukes som fraktdyr blant annet fordi de er så rolige. Hester blir lettere skremt og eslene går heller til angrep enn å trekke seg unna. Muldyrgjeterne styrer dem gjerne med plystrelyder som dirigerer dem til å stoppe eller gå.


I dag blir det alt for mange av disse rolige og snille dyrene. De slanger seg opp og ned de bratte stiene som lange godstog. Etter hvert går de fleste togene i vår retning. Men de går for sakte for oss som skal langt, så vi starter en vågal forbikjøringssport som lykkes bra, men det tar jo aldri slutt.


De fleste muldyrene går videre på stien til Namche, og kanskje enda lenger i retning Mount Everest, så trafikken avtar betydelig de siste bakkene opp til Lukla.


Her møter vi mennesker som fungerer som godstog.


Kan det være varer som har kommet med fly til Lukla? En ryggsekk som for oss andre er tung nok å bære, blir liten på toppen av denne lasten.


Dagsetappen virker enda drøyere enn vi fikk inntrykk av på kartet, men den tar jo slutt. Den tar heldigvis slutt før det blir mørkt og vår tiende og siste vandredag er over. En søt liten jente vugger dukken sin i en døråpning og ønsker oss velkommen til Lukla.


I den ene gata kommer en kolonne fraktdyr som kalles dzo. Det er det mannlige avkommet av krysning mellom yak og ku. Yak fungerer bare over 3 000 m.o.h. og vi er nå nede på 2 860.


Lukla er utgangspunktet for så godt som alle (90-95 %) utenlandske turister som skal vandre i Everest eller bestige verdens høyeste fjell. De kommer fra Kathmandu til Lukla med fly og returnerer herifra etterpå. Denne gangen kom vi vandrende fra en helt annen kant og skal med fly tilbake til Kathmandu i morgen. Her ser vi hovedgaten i denne byen som har grodd opp etter at flyplassen ble åpnet i 1971. Mer om den i neste bloggpost.




Først skal vi sove innomhus etter ni netter i telt. Aller først skal vi få brukernavn og passord til Wi-Fi for å sjekke om det har skjedd noe i verden de siste ti dagene. Vi har ikke hatt verken mobildata eller internett på denne trekkingen. Derfor kommer reisebrevene på bloggen i ettertid.