21 mai 2017

I paradis


Soloppgang på Country Paradise Resort i Nepal. Dette paradiset befinner seg midt i kaffefarmen Himalaya Ontop Organic Coffee Estate.  Det har blitt obligatorisk med et par døgn her etter vandringer blant folk og fjell i andre deler av landet. Det er nå et halvt år siden sist og jeg lengter mer og mer tilbake.


Husk at dette er et perfekt sted også for den som ikke vil eller er i stand til lange vandringer.




Mellom hibiskus og utallige andre skjønnheter finner vi roen og freden etter det yrende folkelivet i Kathmandu. I det fjerne ser vi noen av Himalayas høyeste fjell på en lang, lang rekke.


Ved hyttene vi bor i høstes kaffebønner, og har du lyst, er det lov å delta.

 

Etter den lange og arbeidskrevende prosessen med fjerning av skall, bløtlegging i 48 timer, tørking og rensing, brennes kaffebønnene i en kjele over åpen ild. Du kan umiddelbart nyte den vidunderlige kaffen med en anelse røyksmak fra bålet. Du kan også kjøpe og ta med hjem.



Slik pakkes kaffen som selges til gjester og eksporteres til bl.a. Avdemsbue på Lesja.




Vi koser oss gjerne en halv dag med vandring omkring i nabolaget. Her møter vi folk på vei til og fra butikken, betrakter folkelivet, ser på pløying med okser, besøker skolen, deler ut barneklær og blir ofte invitert til en pause med servering av te.


Så velger vi en annen sti gjennom det grønne tilbake til høyden med kaffefarm og resort.


Mange gjester har plantet sin egen kaffebusk. Her inspiserer jeg min som har stått her i to år. Tre år gammel bør den inneholde de første kaffebønnene.


Alle sokker og luer er utdelt og produksjonen fortsetter i ethvert ledig øyeblikk. Jeg gleder meg til neste besøk. Kontakt meg på eldnyb@gmail.com hvis du ønsker opplysninger om opphold i Nepal.

23 november 2016

Fra Lukla til Kathmandu


Fra balkongen på overnattingsstedet vårt skimter vi en smal flystripe inneklemt mellom bergveggen, bebyggelsen og stupet nedenfor på 700 m. Fra det lysner kan vi beundre flyene som lander i motbakke og tar av i unnabakke. Akkurat nå har et fly trimmet motorene så vi nesten savner hørselvern, og tipper snuten utfor den 527 m lange rullebanen på de skrå bredder med 12 graders helning.


Flyet forlater bakken akkurat i tide før det faste dekket tar slutt.


Så har et fly fra Kathmandu siktet seg inn på den lille flekken på jord, Tenzing-Hillary Airport i Lukla, Nepal.




For å klare nedbremsingen på 527 m må hver cm utnyttes. Jeg er nesten nervøs for at hjulene skal havne i gresset, men piloten er erfaren. Det er bare de dyktigste pilotene og de minste flytypene som får fly her. Flystripa er også ofte fuktig, og fordi den ligger på 2 860 meters høyde må innflygingshastigheten være høyere enn vanlig fordi luften er tynnere.


Vi har bare en kort spasertur gjennom byen til flyplassen. I butikkene finnes alt man måtte ha glemt før man skal ut på eventyr i Himalaya.



Fra veien ovenfor flyplassen kan vi beundre de små myggene som kommer og går. På moderne flyplasser er det vanlige minstemålet for landingsbanen 1800 meter. Så mye plass trenger vanlige passasjerfly, og vanligvis er banen på tre kilometer eller mer, noe som gir plass til alle flytyper.


Flytårnet er heller ikke det største i verden.


Flygingene starter tidlig på morgenen for å utnytte tiden før eventuell dis og lavt skydekke legger seg over området og før eventuell vind gjør landing og start vanskelig.

Så er det best å innstille seg på venting.


Men Lukla er en interessant flyplass for venting. Med vindusplass ved åpne vinduer, iskald gjennomtrekk og høy desibel står jeg på kne på en stol for å få med meg alt som skjer utenfor.


I sesongene kan det lande ca. 50 fly daglig i Lukla. Det betyr at hvert ankommet fly har ca. 15 minutter til å sette av passasjerer og fylle på nye før det må ta av igjen for å gi plass til det neste som kommer. Flyvertinnen rekker en kaffekopp på den tiden når den serveres ved flyet.

Himmelen er fremdeles blå og skyene holder seg der de skal være. Lenge. Men ventetiden varer enda lenger og noen blir urolige på grunn av stadig tettere og lavere skydekke. Man kan lese og høre både her og der at Lukla er verdens farligste flyplass. Men Nettstedet Travel and Leisure har en uoffisiell oversikt over landingsstripene verden over man verken har lyst til å lande på eller lette fra. Der er Lukla listet som nummer ni. Madeira var den farligste før utvidelsen på stolper uti havet, men står fremdeles som farligere enn Lukla. Faktisk er en norsk flyplass med på listen over verstingstripene. I 2009 ble Sandane lufthavn Anda i Sogn og Fjordane den første norske flyplassen som ble tatt opp i den «eksklusive» klubben.


Endelig er det vår tur og vi raser forbi flytårnet.


Farvel Lukla og takk for denne gang.


En god illustrasjon av de to retningene i Nepal: Opp og ned.


Dette bildet fra min første flytur fra Kathmandu til Lukla i 2010 må få plass her. Morgensol på monumentale meliskolosser i nord den gang. Skyer dekker det meste mens vi nærmer oss Kathmandu i dag.


22 november 2016

Til Lukla


Gjengen har fått sine velfortjente tips og framfører en takkedans før vi fortsetter mot Lukla og flyplass sammen med tre av dem. De andre tar fatt på stiene som fører dem til bilvei om en dag eller to.


Stolpe på rot for strømførende ledninger er vel arbeidsbesparende så lenge den ikke vokser for fort. Denne har vel sluttet å vokse.


At vi har kommet inn på en hovedsti med stor turisttrafikk vises tydelig på tehusene og lodgene som er av betydelig bedre standard enn vi har sett hittil på denne trekkingen.


Så hører vi kling, kling, klang og klong igjen, lyder som gir gode følelser. En kolonne muldyr kommer mot oss nedi bakken. Flere av dem er fargerikt dekorert i panna og har en stor bjelle under haka. Alle har kløv, men ingen har last. De er på vei for å hente sement får vi høre. Hodene er senket lavt og de går sakte men sikkert. Man kan ikke tro hvor sikkert muldyrene tar seg ned de bratteste og mest uregelmessige trappetrinn, men jeg har sett at de kvier seg. Muldyr brukes som fraktdyr blant annet fordi de er så rolige. Hester blir lettere skremt og eslene går heller til angrep enn å trekke seg unna. Muldyrgjeterne styrer dem gjerne med plystrelyder som dirigerer dem til å stoppe eller gå.


I dag blir det alt for mange av disse rolige og snille dyrene. De slanger seg opp og ned de bratte stiene som lange godstog. Etter hvert går de fleste togene i vår retning. Men de går for sakte for oss som skal langt, så vi starter en vågal forbikjøringssport som lykkes bra, men det tar jo aldri slutt.


De fleste muldyrene går videre på stien til Namche, og kanskje enda lenger i retning Mount Everest, så trafikken avtar betydelig de siste bakkene opp til Lukla.


Her møter vi mennesker som fungerer som godstog.


Kan det være varer som har kommet med fly til Lukla? En ryggsekk som for oss andre er tung nok å bære, blir liten på toppen av denne lasten.


Dagsetappen virker enda drøyere enn vi fikk inntrykk av på kartet, men den tar jo slutt. Den tar heldigvis slutt før det blir mørkt og vår tiende og siste vandredag er over. En søt liten jente vugger dukken sin i en døråpning og ønsker oss velkommen til Lukla.


I den ene gata kommer en kolonne fraktdyr som kalles dzo. Det er det mannlige avkommet av krysning mellom yak og ku. Yak fungerer bare over 3 000 m.o.h. og vi er nå nede på 2 860.


Lukla er utgangspunktet for så godt som alle (90-95 %) utenlandske turister som skal vandre i Everest eller bestige verdens høyeste fjell. De kommer fra Kathmandu til Lukla med fly og returnerer herifra etterpå. Denne gangen kom vi vandrende fra en helt annen kant og skal med fly tilbake til Kathmandu i morgen. Her ser vi hovedgaten i denne byen som har grodd opp etter at flyplassen ble åpnet i 1971. Mer om den i neste bloggpost.




Først skal vi sove innomhus etter ni netter i telt. Aller først skal vi få brukernavn og passord til Wi-Fi for å sjekke om det har skjedd noe i verden de siste ti dagene. Vi har ikke hatt verken mobildata eller internett på denne trekkingen. Derfor kommer reisebrevene på bloggen i ettertid.  

21 november 2016

Til Leir 9 Kharte


Himalyatopper viser seg i dag også. Etter et par timer med motbakker bikker det nedover igjen. Vi skal passere nedenfor klosteret og dykke langt ned i dalen før kartet viser at stien svinger til venstre, dvs. mot nord, og opp og ned flere ganger til Lukla som ligger langt inne mellom høye fjell og stup. Men det blir i morgen. I dag forsøker vi å gå inn litt i forhold til programmet fordi vi ser at morgendagen blir mer enn i lengste laget.


Mens gutta lager lunsj.


Kortreist fersk salat kjøpt fra en terrasse ved lunsjstedet vaskes av Bim og Roshan.


«Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund. Men um han no og berre var ein Hund, so var han daa kor som er ein framifraa Hund; han var framifraa baade stor og klok»

Dette er starten på Per Sivles fortelling «Berre ein hund» som grep meg sterkt som barn. Nå vil jeg fortelle min hundehistorie fra i går og i dag.

Da vi nærmet oss Sibuje i går (bildet over) og vår assistentguide Ira og jeg kom i tet, sto en stor hund og ventet ved stien. En svart og fin blandingsrase som lignet labrador. Den kom så nært inntil meg at jeg ble redd. Man skal ha respekt for hunder i fremmede land. Ira forsøkte å jage den bort med skjenn og gresstuster, men den kom tilbake og fulgte meg på et par meters avstand. Oppe ved leiren la den seg ned og fulgte med i våre aktiviteter. Resten av kvelden var vi innendørs og jeg glemte hunden. Kanskje fordi husets katt smøg seg opp i fanget mitt. Da jeg skulle ut av teltet i mørkret et siste ærend før natten, sto jammen hunden der ute i lyset av hodelykten min. Jeg tok en omvei og kom meg tilbake inn i teltet så raskt som mulig.

En gang uti natten kjente jeg dytting mot låret mitt. Flere ganger. Jeg bråvåknet og ble redd og stiv. Det levende vesenet var på utsiden av innerteltet, men måtte ha kommet seg under ytterteltet. Var det et dyr som kunne bite hull i teltduken? Eller en slange? Nei, det var noe større enn en slange for nå la det seg ned tett inntil låret mitt. Jeg hørte pusten, eller var det vinden i gresset? Jeg kjente varmen, eller var det soveposen? Tanken på hunden streifet meg, men den kunne da ikke ha kommet seg under ytterteltet? Det tok tid før jeg våget å bevege meg og tydelig kunne kjenne at den tynne teltduken skilte meg fra noe stort, mykt og varmt.

Jeg våget selvfølgelig ikke å kikke ut. Heldigvis sovnet jeg omsider. Morgenen kom og min sengekamerat var fremdeles der utenfor. Da det lysnet såpass at jeg våget meg ut, lå den gode og snille «labradoren» sammenkrøllet som en oval ball inntil teltet. Bildet jeg tok er dårlig, men må få plass her.


Da vi etter kaffe på madrassen, varmt vann i vaskevannsfatene og frokost begynte på dagens motbakker, var hunden på pletten igjen. Vi var fremdeles 17 personer i følget, men hunden gikk like foran meg på venstre side helt til lunsj. Av og til var det spennende lukter eller lyder fra terrenget som måtte sjekkes, men etter nødvendig inspeksjon var den på plass igjen.

«Yesterday afraid, to day a friend», sa jeg til Ira. «Bodyguard», svarte han. Vi har spist lunsj og hunden er borte. Den har vel gått tilbake til sin familie i Sibuje, men jeg savner den. Den savner kanskje meg også?


Dette er vår niende vandredag og vi har kommet inn på en sti som fører til regionen Everest. Inntil nå var tallet på turister åtte, men i dag er de utellelige. Ved Sherpa Guest House finner vi en stripe flat mark som teltene kan stå på med fare for at vi går oss utover stupet hvis vi må ut i mørke natten. Kjøkken og spiserom kan vi leie her også. Kvelden er både festlig og trist. Med nepalsk musikk og dans tar vi avskjed med de fleste hjelperne som i morgen skal gå en annen sti for å komme til bilvei og fraktmulighet for alt utstyret tilbake til Kathmandu. Vi skal gå videre med guide og to bærere til den beryktede flyplassen i Lukla.

20 november 2016

Til Leir 8 Sibuje


Klokka har igjen bikket 07. Vi forlater de dekorative trærne i Kiraule og tar fatt på den bratte stien på baksiden av husene.


Av og til et ensomt småbruk.


Jorunn jubler for det tredje passet vi har mestret på denne vandringen.


Etter lunsj kommer nedturen. Unnabakkene virker uendelige. Heldigvis en hengebro så vi slipper å gå helt i bunnen av juvet som er så dypt at det ikke får plass på bildet. Det kan virke som Kari kvier seg for å se ned.


Har vi gått bratt hittil, blir det ikke bedre opp mot Sibuje. Marit får blikk for et svært illustrerende motiv der Jorunn og jeg stamper trinn for trinn. Og det er ikke snakk om 1 000 trinn eller lignende, men flere timers klyving før vi finner den første flate gresstripen som er bred nok for telt.


Det ble en hard og lang dag, men ettermiddagssola lyser og varmer litt fremdeles i det vi når dette stedet på stupet. Hos Namaste Lodge & Restaurant kan vi leie kjøkken og spiserom innendørs.


Det er kanskje ikke så kaldt målt i grader, men et tykt lag med svette føles hakkende kaldt mot kroppen så snart sola er borte. Våtservietter og tørre klær er redningen. Skyene over de snødekte himalayafjellene i vest er av forskjellig slag, blå, noen nesten svarte, lyse og grå. Himmelen under dem er klar blå før den gradvis blir både rosa og lilla før det er stummende mørkt i løpet av en halvtimes tid.


Mor i huset viser sin sherpadrakt før vi går til ro i teltene på stupet.