31 desember 2011

Farger på årets siste morgen til musikk fra last night of the Proms


Morgenen er myk og pastellfarget av ti kuldegrader. Jeg nyter lyset over Hardeggen og konserten på TV-en. Last night of the Proms fyller stua på årets siste morgen.


Med nyttårsaftens soloppgang over Dombås ønsker jeg mine lesere et godt nytt år med mye lys og varme!

21 desember 2011

Tradisjonsbakst


Jeg liker myke kaker best. Bløtkake med krem er favoritten. Når jeg for kosen og tradisjonens skyld skal lage julebakst, er serinakaker min absolutte favoritt blant småkakene. Tradisjon, ja. Jeg har sjekket to kilder som begge hevder at oppskrifter på tørre kaker kom for første gang i Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen av Hanna Winsnes i 1845. Hvor mange og hvor lenge noen hadde bakt annet enn lefser og flatbrød før den tid, vet vi kanskje ikke.


For mange år siden ble det slik at jeg lånte mors krumkakejern for å prøve meg på krumkaker. Jeg husker ikke hvordan denne ideen oppsto, men kanskje fordi jeg fikk krumkaker og moltekrem hos en venninne midt på sommeren og skjønte at har jeg disse to tingene, så har jeg kaffemat. Venninnen ga meg dessuten en oppskrift som alltid ble vellykket i følge henne. Og slik er det faktisk selv om noen av krumkakene fikk et underlig utseende i år. De henger sammen, og smaker nok like bra som alltid likevel. Kaker bakt i jern er noen av de eldste kaketypene vi kjenner til.


Jeg tenker at disse to tørre slagene skal holde i massevis. Spesielt fordi jeg er så heldig å ha to søstre å utveksle bakst med. For å tilfredsstille min lyst på myke kaker, baker jeg en nydelig sviskekake med brunt sukker, valnøtter og annet godt. Den er av det holdbare slaget og kan stå på kjøkkenbenken hele jula og ut i det nye året. Hvis den varer så lenge da J

16 desember 2011

Tredje smakebit fra Crow lake – Julen nærmer seg


Julen nærmer seg. Det gjør den også for fire søsken i Crow Lake som mistet både mor og far i en bilulykke for noen måneder siden. Storebrødrene Luke og Matt på 17 og 18 år valgte å avslå tilbud om plassering av småsøstrene hos slektninger. De gir avkall på utdannelse slik at Kate og Bo skal få fortsette å bo hjemme og vokse opp sammen. En livsoppgave som er mer omfattende og krevende enn de var i stand til å forestille seg. 

Jeg leser videre der voksne Kate ser tilbake på denne tiden og minnes. Tankene mine går til dem som får en jul uten kjære familiemedlemmer som var der i fjor. Vi har ofte og sterkt blitt minnet om dette i år. For oss som bor på Dombås kom det ekstra nært da en ung mor omkom i bilulykke for tre dager siden.

Christmas was approaching – that family time, that worst of all times for the newly bereaved, that unrivalled time for magnifying tensions.
“What are we going to do about presents for the Mitchells’ kids?” Matt said.
We were in the kitchen. Matt was cleaning spark plugs in readiness for another vain attempt to start the car. It was a hard winter, one of the coldest on record, and the car had been an early casualty. In the unlikely event of a job with the right hours turning up in town, Luke would need a car to get there.
Luke was scraping carrots for supper. Long ribbony shreds of carrot peel were piled on the counter. Some hang limply over the edge and Bo was playing with half a dozen that had made it to the floor.
Luke looked blankly at Matt. “What?”
“The Mitchells’ kids,” Matt said. “There are two of them. The Mitchells are sure to give Kate and Bo something – maybe us too – so we’ll have to give their kids something.”
Rev. Mitchell and his wife had invited us to spend Christmas Day with them. None of us wanted to go but there was no way out of it. The Tadworths had invited us for Boxing Day and we didn’t want to go there either. I can imagine the church mothers anxiously working out who should have us, unable to bear the idea of our being on our own and unable to see that we would have preferred it.
Luke put the carrot down and turned around to look at Matt properly. “Will they expect presents?”
“No, they won’t expect presents. But we still have to give them something.”
“There are?”
“How could you not know that?” Luke said. ”You’ve known them all your life.”
“Are there three, Kate? I only thought there were two.”
“The baby’s pretty small.”
“Oh well, a baby,” Matt said.
“Oh right, Luke said. “A baby doesn’t count.”
“Martha’s ten and Janie’s seven,” I said quickly.
Another pile of carrot peelings dribbled to the floor. Bo made a gobbling noise and scooped them up lavishly.
Matt said, “For God’s sake don’t work so close to the edge! They are all going on the floor!”
“I’ll pick them up later.”
Luke looked at him over his shoulder. “Does it matter?”
“Yes it matters! It matters because you won’t pick them up later, you’ll forget, and walk over them, and traipse them through the house where they’ll join the rest of the crud! That’s why this house is such a pigsty!”
Luke put down the carrot and the scraper and turned around. After a minute he said, “If it bothers you so much, you could try cleaning it up yourself for a change.”
“That’s rich,” Matt said quietly. He was leaning forward, his arms on his knees. “That is really rich. I spend my whole damned life cleaning up after you. My whole damned life. And if you think …” He stopped. He looked at Bo and me, and then he got up and left the room. (side 164)

08 desember 2011

Hilsen Lisa og Nubis

Vi stikker bare innom for å si at vi har det bra hos vår nye mamma. Når vi ikke ligger sammenfiltret i reisehuset, som vi foretrekker store deler av døgnet i forventning om en ny biltur ut i verden, organiserer vi frynsene på gulvteppet, sjekker kvaliteten på gardinene, klorer på møblene, raser rundt på det skrikende parkettgulvet for å fange en umulig ball, fillerister lekemus i den tro at de er ekte godbiter som vi hittil i vårt korte liv ikke har vært forunt verken å se eller fange, spiser derfor kjedelig tørrmat og deilig mykmat, er ferdig med pottetrening og går på do på rett sted, ser på TV, ligger på sofaen og maler i halsgropen til matmor eller tråkker noen skikkelige akupunkturklør på kinnet hennes i ren godhet. Vurderer fotsoneterapi en kveld når hun har lagt seg i senga. Telys er sjekket ut av vennskapskretsen, og den sjuarmede lysestaken i vindusposten gikk til angrep som om vi var fiender. Plantene bare nikker og smiler uten motstand. Lua som mamma strikker på, blir så fin at vi vil ikke floke til garnet. Men bare for å gjøre det helt klart: Det er vi som bestemmer når vi vil bli løftet opp og kost med altså!
Hilsen Lisa og Nubis

05 desember 2011

Andre smakebit fra Crow lake – Vann som terapi


Crow lake av Mary Lawson har ligget uåpnet en tid mens jeg har vært opptatt med å lese diverse annet. Det var herlig å dykke inn i den igjen. Det ble nesten et dykk bokstavelig talt. Jeg kan i hvert fall svært levende forestille meg søstre og brødre som ligger på magen og stirrer på livet i vannet i et forsøk på å holde sorgen unna tanker og følelser den stunda.


Matt’s idea of baby-sitting, of course, was to take Bo and me back to the ponds, and as long as the fine weather lasted – and it lasted well into October that year – we went almost every afternoon. I recommend it, by the way – pond watching - as therapy. There is something about water, even if you no particular interest in the life forms within it. It is the medium we came from, after all. We were all rocked by water at our beginnings. (Side 101)

 I wonder, now, if Matt was hit harder by our parents’ death than any of us. Everyone assumed that I was the one most affected, but I wonder if that was so. I had Matt to turn to. He had nobody. He’d turned eighteen at the beginning of September, and it was assumed – by him as well as everyone else – that he was adult and would cope.

I hope Bo and I were of some comfort to him. I’m sure the ponds themselves were. I’m sure he drew comfort from the continuity of life there. The fact that the loss of one life did not destroy the community. The fact that the ending of life was part of a pattern. (Side 102)

Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann.
Erlend Loe (f. 1969)

Vannet er det hellige i naturen.
Nils Johan Rud (1908-1993)

02 desember 2011

Advent / Venterommet


Venterommet. Iler det en nesten umerkelig, ubestemmelig og ubehagelig fornemmelse gjennom mageregionen når du ser dette ordet? Er det synonymt med å grue seg? Vi venter ofte på noe, noen eller et eller annet. Noen ganger fordi vi må, andre ganger fordi vi har en forventning om at noe fint skal skje. Fordi vi har et håp eller en drøm om at noe skal bli bedre enn det som er.

Advent er ventetid. Venting kan være positivt, og mange gleder seg over både adventstiden og til høytiden vi skal feire. Dessverre er det også mange som gruer seg av forskjellige årsaker. Da blir julen også en ventetid. Den kan være en lang gnagende lengsel etter at den snart skal ta slutt. Heldigvis er det i dag mer åpenhet enn før om advent og jul som en vanskelig tid, mer hjelp og mer omtanke. Akkurat nå viser nyhetene julemiddag hos Kirkens Bymisjon i Oslo. Ikke alle kan bidra der, men et vennlig blikk, et smil eller noen ord kan bety mer enn vi aner, og om vi har det vanskelig selv, hjelper det å vise omtanke for andre.

Time is too slow for those who wait,
Too swift for those who fear,
Too long for those who grieve,
Too short for those who rejoice,
But for those who love,
Time is eternity
Henry van Dyke (1852-1933)
  
Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet om du nyter hver stund.
Per Kvalvik (f. 1966)
Nå venter vi på å tenne det andre adventslyset. Jeg brenner på det første og takker for tiden som er.



Har du husket å bestille den eksklusive røkelsen? Den er en behagelig og oppløftende duft som passer både til advent, jul og hele året. Jeg har fremdeles noen pakker på lager. Bestill fra eldnyb@online.no eller 91835454.

29 november 2011

Julegaver - Tre til prisen av to


Slå tre julegaver i én smekkJ Kjøp to av samme tittel eller én av hver, og  få Naturens rikdom på kjøpet.


Klikk her og se fotoakvarellene i Ut i naturen – Inn i naturen med musikk


Klikk her og se fotoakvarellene i Naturens rikdom med musikk.

Ut i naturen – Inn i naturen 240 kr.
Naturens rikdom 260 kr.
Tre bøker 500 kr. Tilbudet gjelder i desember.
 
Høstens nye bok Namaste Nepal er en perfekt julegave til alle som liker reiseskildringer. Den er fin å mimre til for den som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for deg som har lyst til å reise dit.

Klikk her og se utdrag fra Everest.
Klikk her og se utdrag fra Dhading.
Prisen er 190 kr. 10 % av overskuddet går til skoler i Dhading i Nepal.

Porto og fakturaomkostninger i tillegg.

Bestill fra eldnyb@online.no eller ring 91835454

23 november 2011

Knappeonsdag - reisen til julemessen



Mange kan fortelle om lykkestunder på fantasireiser i bestemors resteknappeglass. I glassene mine beveger man seg blant blomster, dyr, engler og eventyrfigurer av mange slag som i en Edens hage av perlemor, tre, tinn, glass, keramikk, possement … Turen frister ekstra i et glass med hette sydd av stoff med sysakmotiv og blonder. Sammen med en matchende sypose blir det orden i sysakene, og sykroken blir perfekt. Julegave midt i blinken til alle syglade.

Resteknappefantasier og andre drømmerier reiser til julemessen på Vertshuset Jetta i Dovre, lørdag 26. november. Åpent fra kl. 11. Her er flere smakebiter:


Plukket du tyttebær i høst? I tilfelle får du en hjemmelaget gave ved å sette en slik hette på et glass med bær. Hettene kan også lettvint flyttes over til syltetøyglass kjøpt i butikken. Med strikk rundt kanten har de ganske fleksibel størrelse. Bra gaveidé til folk som har alt. Hetter med blåbærmønstret stoff finnes også.


Hvor er laderen? Laderen til kamera, mobil, laptop, iPod, iPad, …? Jo, i laderposen! En irritasjonsfjerner hjemme og en drøm på reisen. Slutt på kaos på bord og i skuffer, i ryggsekken, bagen og kofferten. Laderne og ledningssalaten er samlet i laderposen. Kjøp pose til både deg selv og vennene dine.


Til flere myke pakker. Regnbueluer strikket i forskjellige garnkvaliteter, fargenyanser og størrelser til barn og voksne.


Katrine og Katrinus til de minste.


Stort utvalg i strikkede julekuler. Minst 13 forskjellige mønstre hvis du kommer når messa åpner. På bildet henger én av hver.


Røkelse med sandeltre, myrra, rose, perubalsam, palo santo, olibanum, oud, sedertre m.fl. pluss skudd fra furu og einer rundt huset mitt er det ingen andre som kan skaffe. Kjempefin til advent, jul og hele året. Denne røkelsen skal ikke tennes på og gir ikke røyk. Den legges i en duftlampe over et telys.


Julegaven til alle som liker reiseskildringer. Fin å mimre til for den som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for den som har lyst til å reise dit.



Bøkene fra sansenes grenseland blir selvfølgelig med til messen. Sammen med innrammede bilder fra bøkene. Klikk her og se alle bildene fra Ut i naturen - Inn i naturen til musikk.


Bildene fra Naturens rikdom er her




Alt dette og mange flere gaver kjøpes gjennom nettbutikken http://epla.no/shops/sanserommet/, ved å skrive til eldnyb@online.no eller ringe 91835454 hvis du ikke kan komme til julemessa.

21 november 2011

Hvem er modigst i huset her?


Hvem er modigst i huset her? Ingen tvil, det er lillebror og bare, bare han. Han har taklet omplasseringen betydelig bedre enn sin to måneder eldre venninne. Hun er foreløpig ganske redd de fremmede omgivelsene i sitt nye hjem, og når lillebror forlater deres felles kurv, mjauer hun sine engstelige mjau. Da iler lillebror tilbake på vakt.
Hvem er penest i landet her?
 ”Av og til synes jeg ikke verden er et fint sted”, sa Tommy. ”Det er derfor vi dyr har så myk pels”, svarte Tigern.
Min nye mamma synes jeg ligner Anubis med bratt nakke og spisse ører, de gamle egypternes sjakalgud. Jeg har derfor fått navnet Nubis.
Og jeg kommer bakerst og heter Lisa.
Restauranten anbefales.

19 november 2011

Regnbueluer


For mange år siden kjøpte jeg en nydelig regnbuelue på en messe. Jeg elsker den, og har brukt den tilsvarende mye. Den er varm og etter min mening flott i både design og farger. Til og med noen skolebarn som ville påkalle min oppmerksomhet på gangveien, ropte ”Du med den fine lua”. Nå er den så velbrukt og sliten at den lengter etter avløsning, men den har ingen opprinnelseslapp inni seg. Jeg har søkt og søkt med varierte søkebegrep på nettet i håp om å finne den i en eller annen butikk, men nei, til slutt begynte jeg å strikke selv. Her er den fiks ferdig til kalde vinterdager. Jeg kan røpe at jeg har strikket flere i forskjellige garnkvaliteter og størrelser. De er til salgs i http://epla.no/shops/sanserommet


17 november 2011

Perfekt timing


I sju uker har de som steller med været sørget for praktiske forhold med varmegrader og barmark til alle opererte føtter iført bandasjer. I hvert fall de fleste dagene. Jeg har hoppet med to krykker, hinket med én krykke og hengt over vandrestaver med åpne innesko på mange turer utendørs. Når så den første muligheten for en tur til fjells byr seg, og temperaturen kryper under 10 minus, faller dette på den samme dagen som foten for første gang gir plass til en såle i skoen. Perfekt timing. I tillegg er jeg så heldig at en av ”vandrevenninderne” er utstyrt med nødlabber for enhver anledning.


Utsikt fra parkeringsplassen ved Grønsætrin.


Jeg som hadde tenkt å rusle litt rundt parkeringsplassen mens de andre gikk til topps, er overveldet over å komme helt opp på Grønhø/Grønseterhø 1417 m.o.h. Den mest fantastiske dagen og turen jeg har hatt på le-e-enge. Snøhetta i det fjerne. Solveig er fotograf.


Bål er obligatorisk. Åse har ved, kniv og fyrstikker i sekken.


Vi nyter medbragt ved bålet.


Lav sol setter setertaket i brann i det jeg forlater denne eventyrverdenen.

11 november 2011

Flere smakebiter



Mens jeg leste Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis blogget jeg smakebiter underveis. Håper det inspirerte noen til å lese boken. I dag vil jeg dele leseopplevelser fra Crow lake av Mary Lawson. Forfatteren av Den andre siden av broen som jeg også har en bloggpost om.


Synsvinkelen veklser mellom en sjuårings forståelse og følelser, og den voksne Kates tilbakeblikk. Mesterlig skildret. Gripende lesing. På grunnlag av de 66 sidene jeg har lest så langt, våger jeg å anbefale boken på det varmeste. Den er også oversatt til norsk med tittelen Ved bredden av Crow lake.

Other things seemed to happen over and over but I’m not sure, looking back, if that was only in my mind. I can still see Luke standing in the front door, holding Bo in one arm and with his free hand accepting a large covered dish from someone. I know that happened, but in my memory he spent practically the whole of the first few days in that pose. Though that could have been true – every wife, every mother, every maiden aunt in the community must have set her lips and started cooking as soon as she heard the news. Potato salad figured largely. And cooked hams. Also nourishing stews, though it was far too hot to eat them. Every time you went out the front door you tripped over a quart basket of peas or a vat of stewed rhubarb.

And Luke holding Bo. Did he really carry her for every waking moment of those first days? Because that’s how I remember it. …
And myself clinging to Matt. I held on to his hand or his sleeve or the pocket of his jeans, anything that I could get hold of. I was seven, I should have been beyond such behavior, but I couldn’t help myself. I remember him gently disengaging my fingers when he needed to go to the toilet, saying, “Just wait, Katie. Just give me a minute.” And myself standing at the closed bathroom door, asking, “Have you finished yet?” with a shaking voice. (Side 27-28)

I tried do still the whirlwind inside me, but when I succeeded, when I by force of will I managed to calm it so that individual thoughts themselves overwhelmed me. Being without Matt. Being without Luke. Leaving our home. Going to live with strangers. Aunt Annie had told me about them; she had said there were four children, three boys and one girl. They were all older than Bo and me, but she said they were nice. But she wouldn’t really know if they were nice, you would only know that if you were a child yourself. Matt had said that I must look after Bo, but he must know that I could’nt. I was too afraid. I was much more afraid than Bo was. (Side 66)

06 november 2011

Rekviemdagen


Allehelgenssøndag er rekviemdagen hos meg. Med Ein deutsches Requiem reiser jeg gjennom tap etter tap til takknemlighet for alt som er. Brahms skrev ikke en vanlig sjelemesse for de døde, men i varm medfølelse for å styrke de etterlatte. Han valgte bibelske tekster som er uten frykt og dogmer. Musikken er romantisk vakker helt fra første rolige sats til den plutselig tordner gleden ut i stua.


Cherubini, bare navnet henleder tanken på kjeruber, og de føles absolutt mer nærværende i hans Requiem enn hos Brahms. Denne stillferdige musikken som stiger og synker, passer til å våkne av tidlig en søndag morgen. Her innledes første sats på vanlig vis med ”Requiem æternam dona eis” som kan oversettes med ”Gi dem evige hvile”, og som har gitt navn til denne musikkformen.


Jeg leter videre i CD-hyllene og finner en av storfavorittene: Berlioz. Her formidles en kraft som gjennomtrenger den våte og tåkete dagen utenfor. Vanndråpene henger som små speil på furunålene. Eller er det tårer på en dag som denne? Komponisten av gigantiske Te Deum med dundrende pauker er lett gjenkjennelig i sitt Requiem.


Faurés Requiem med kanskje den mest kjente Pie Jesu er bare skjønnhet og nytelse. Hvis tårene ikke har strømmet så langt på rekviemreisen, så siler de garantert under sistesatsen In Paradisum. Tårer er ikke bare såre eller triste, de er også glede og optimisme.


Jeg gleder meg til Faurés requiem i Dombås kirke lørdag 19. november kl. 19 med Dovrefjell Disharmoniske Selskab, Norsk Et Lite Kor, Ingeborg Dalheim (sopran) og Morten Kvaal (baryton). Sett av datoen og kom hvis du kan.

02 november 2011

Arresting God in Kathmandu


Arresting god in Kathmandu? Etter å ha lest de ni novellene i boken grubler jeg fremdeles over tittelen. Kanskje Samrat Upadhyay vil fokusere på det faktum at Gud har en svært sentral plass i Kathmandu. Byen er preget av templer, stupaer og røkelsesduft. Bønn i det offentlige rom er vanlig.


”I don’t think all that much. What’s there to think about? Life is what God gives us”, sier en av personene i en av novellene. Holdninger som ”hvilken rolle spiller det når alt er forutbestemt”, finnes også. Vi får en presentasjon av fatalistisk tankegang  som kanskje er ukjent for mange av oss.


Alle novellene handler om familier som fungerer dårlig. I hvert fall forstått med vår vestlige målestokk, men Nepals unge generasjon opponerer også mot mange av de gamle sedvanene og reglene. Selv møtte jeg en kvinne i 60-årene i Nepal som ble forlovet med den gutten hun skulle gifte seg med da hun var 10 år gammel. Gutten falt senere ned fra et tre og døde. Da hadde ikke hun lov til å gifte seg med en annen noen gang senere i livet. Ikke rart at de protesterer mot slikt. Både denne historien og novellene i boken gjør meg trist. Har forfatteren en bakgrunn som gjør at han fokuserer bare på det som fungerer dårlig?

Jeg møtte også heldigvis mennesker i Nepal som har en god bakgrunn og familiesituasjon. Jeg har skrevet om begge deler i boken Namaste Nepal http://www.fjellheimen.nu/side/news.php?readmore=75

Jeg synes at novellesamlingen Arresting god in Kathmandu gir en ensidig og negativ framstilling av det Nepal jeg har blitt kjent med. Den er likevel både interessant og nyttig for å bli kjent med en del av kulturen.


Samrat Upadhyay skriver på engelsk og boken ble utgitt i USA i 2001. Forfatteren er født og oppvokst i Kathamandu, men flyttet til USA da han var 21 år gammel. Han er nå professor ved Indiana University.

29 oktober 2011

Den andre siden av broen


Etter Det usynlige fjellet i Sør-Amerika har jeg reist til Nord-Amerika i Den andre siden av broen. Mary Lawson skriver så fengende og spennende om menneskene i en avsidesliggende landsbygd i Canada at det har blitt et par sene kvelder (netter) i det siste. Jeg kommer kanskje tilbake med en omtale når siste blad er vendt, men nå ble jeg inspirert til å lete fram noen brobilder fra arkivet mitt.

Først et ”broutdrag” fra boken:
Han løp til enden av broen og karet seg ned til han fikk et godt grep om bjelken. Sidene langs kløfta var bratte; utpå kanten gikk det loddrett ned – ikke så langt at det gjorde noe, men i bånn fosset vannet over store granittblokker. Noen steder var det dypt, kanskje dypt nok til å ta av fra støtet, men andre steder brøt steinene gjennom den solblanke vannflaten og glinset i lakserødt.
”Skal jeg gjøre det?” sa Jake og gliste opp mot Arthur.




 Hengebro i Everestregionen i Nepal.



 Jora bro på Raumabanen ved Dombås.



 Anfinnsbrua ved Dovregubbens hall på Dovrefjell.



 Ved Peer Gynt-hytta i Rondane.


 Gangbro i Haverdalen i Rondane.


På Inkaleden i Peru.


Det hører med til historien i boken at det er et slit å få to kyr til å krysse en skummel bro. De er redde slik vi mennesker kan være redde enten vi skal krysse en fysisk eller symbolsk bro. Jake skal hjelpe sin bror Arthur, men er som vanlig ikke samarbeidsvillig. Jake er vanskelig å forstå seg på, finner ofte på ting som provoserer både bror og far, og denne gangen går han så langt at det går veldig ille. Han kom seg i hvert fall ikke til den andre siden av broen hengende etter hendene i bjelken på undersiden. Les boken hvis du vil vite hvordan det gikk.


Jeg får assosiasjoner til så mange slags broer. Fra Draumkvedet:

Bikkja bite og ormen stinge
og stuten stend og stangar:
der slepp ingjen yver Gjallarbrui,
som feller domane vrange.

Broer er ofte symbol i mytologi og mystikk. I norrøn mytologi er regnbuen en bro mellom menneskene og æsene. Lars Andreas Larssen har samlet dikt om tanker og følelser rundt døden i en bok med tittelen Regnbuen er en bro.

I Den andre siden av broen finnes et utall symbolske broer som er vanskelige å krysse i det rike persongalleriet.