29 oktober 2011

Den andre siden av broen


Etter Det usynlige fjellet i Sør-Amerika har jeg reist til Nord-Amerika i Den andre siden av broen. Mary Lawson skriver så fengende og spennende om menneskene i en avsidesliggende landsbygd i Canada at det har blitt et par sene kvelder (netter) i det siste. Jeg kommer kanskje tilbake med en omtale når siste blad er vendt, men nå ble jeg inspirert til å lete fram noen brobilder fra arkivet mitt.

Først et ”broutdrag” fra boken:
Han løp til enden av broen og karet seg ned til han fikk et godt grep om bjelken. Sidene langs kløfta var bratte; utpå kanten gikk det loddrett ned – ikke så langt at det gjorde noe, men i bånn fosset vannet over store granittblokker. Noen steder var det dypt, kanskje dypt nok til å ta av fra støtet, men andre steder brøt steinene gjennom den solblanke vannflaten og glinset i lakserødt.
”Skal jeg gjøre det?” sa Jake og gliste opp mot Arthur.




 Hengebro i Everestregionen i Nepal.



 Jora bro på Raumabanen ved Dombås.



 Anfinnsbrua ved Dovregubbens hall på Dovrefjell.



 Ved Peer Gynt-hytta i Rondane.


 Gangbro i Haverdalen i Rondane.


På Inkaleden i Peru.


Det hører med til historien i boken at det er et slit å få to kyr til å krysse en skummel bro. De er redde slik vi mennesker kan være redde enten vi skal krysse en fysisk eller symbolsk bro. Jake skal hjelpe sin bror Arthur, men er som vanlig ikke samarbeidsvillig. Jake er vanskelig å forstå seg på, finner ofte på ting som provoserer både bror og far, og denne gangen går han så langt at det går veldig ille. Han kom seg i hvert fall ikke til den andre siden av broen hengende etter hendene i bjelken på undersiden. Les boken hvis du vil vite hvordan det gikk.


Jeg får assosiasjoner til så mange slags broer. Fra Draumkvedet:

Bikkja bite og ormen stinge
og stuten stend og stangar:
der slepp ingjen yver Gjallarbrui,
som feller domane vrange.

Broer er ofte symbol i mytologi og mystikk. I norrøn mytologi er regnbuen en bro mellom menneskene og æsene. Lars Andreas Larssen har samlet dikt om tanker og følelser rundt døden i en bok med tittelen Regnbuen er en bro.

I Den andre siden av broen finnes et utall symbolske broer som er vanskelige å krysse i det rike persongalleriet.

26 oktober 2011

Knappeonsdag – Verdens teddybjørndag i morgen


Er teddybjørnen oppkalt etter teddystoffet som er tilbake for fullt som jakkefor, detaljer og hele plagg? Det er nok helst motsatt.


Den første amerikanske teddybjørnen som ble laget av den russiske jøden Morris Michton i 1903, fikk navnet sitt etter Theodore ”Teddy” Roosevelt. Han hadde sett den kjente tegningen av presidenten med en bjørneunge, og fikk tillatelse til å bruke navnet Teddy Bear på tøybjørnen.


Finnes det noen andre leker eller kosedyr som har blitt like populære? Og finnes det et annet motiv som er brukt like ofte på barneknapper? London har teddybjørnmuseum, bjørnen er hyllet av Elvis (Teddy Bear) og Grethe Kausland (Teddyen min), den var maskot under OL i Moskva og VM i friidrett i Berlin, vi kjenner Teodor og Colargol fra barne-TV, - og tenk på kjære Ole Brumm med alle sine visdomsord.


"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.


Men teddyens historie startet ikke i USA. På slutten av 1800-tallet laget en syerske i Tyskland nåleputer formet som tøydyr. Hun la merke til at barna likte å leke med disse nåleputene. Nevøen hennes laget derfor den første lekebamsen. I 1904 fikk den gullmedalje på en verdensutstilling der det ble solgt 12 000 stykker.


Syerskens nåleputedyr har ført til at vi feirer 27. oktober som den internasjonale teddybjørndagen.

21 oktober 2011

Kortreist og langreist røkelse


Tørkede skudd fra små furuer, buskfuru og einer i fjellhagen ved huset mitt er blandet med den mest eksklusive røkelse fra Østen. Etter tørking, blanding og en lang godgjøringsperiode, fyller de stua med en behagelig og oppløftende duft. Jeg har fått ny leveranse med en duft som er komponert av sandeltre, myrra, rose, perubalsam, olibanum, oud, sedertre og mange flere i tillegg til de lokale ingrediensene. Den forsvarer absolutt navnet sitt: I sansenes grenseland.


Nyplukkede skudd til tørking.


Etter mer enn et år er røkelsen er på lager igjen. Forrige leveranse ble raskt utsolgt. Skriv til eldnyb@online.no i dag hvis du vil kjøpe, og jeg sender i posten. Røkelsen er enkel å bruke:

-          Legg aluminiumsfolie i en duftlampe/aromalampe
-          Legg ca. 1 teskje røkelse på aluminiumsfolien
-          Tenn telyset

Hvis rommet er stort, kan det være nødvendig å bruke mer røkelse. Prøv deg fram.

NB! Denne røkelsen skal ikke tennes på slik vi er vant med fra røkelsespinner, kjegler, briketter o.l. Varmen fra telyset er nok til å frigjøre duften. Ingen ubehagelig rø(y)k J

18 oktober 2011

Flaggspett


Ingen ting å støtte stjerten til, men den henger likevel når det er mat å få. I år er første gang jeg har hatt flaggspett på fuglematen. Jeg har forsøkt å fotografere den mange ganger, men den har tatt til vingene så snart skyggen av meg beveget seg innenfor vinduet til tross for ganske stor avstand. Jeg vet ikke om den har lært at denne skyggen er ufarlig eller om den var totalt oppslukt av maten, til slutt lyktes jeg i hvert fall med å fange den i zoomen. Nydelig fugl. Den takket for maten med å etterlate seg en fjær til min lille fjærsamling.


Flaggspetten er ca. 25 cm lang, veier 70-90 gram og er en av de største i spettefamilien. Når den ikke besøker mat som mennesker har lagt ut, er frø fra gran og furu hovedretter om vinteren. Insekter og bær spiser den også når det er tilgjengelig. Helt snill er den ikke når den plyndrer andre fuglers reir.

Flaggspetten fester kongler i barksprekker for å kunne spise frøene. Under slike spettesmier kan det ligge en haug med utspiste og pjuskete kongler.


Så lenge den ikke hakker på huset mitt, slik jeg har hørt noen er plaget med, ønsker jeg den hjertelig velkommen tilbake.

16 oktober 2011

Zanzibar hvor er nå det?


Han lovet meg en ring på Zanzibar, men Zanzibar hvor er nå det? Jeg fant, jeg fant. Ingen mann med ring, men en vidunderlig øy og fargerike afrikanske stoffer som har blitt omslagsbukseskjørt.


Skjørtet er så fleksibelt at det nesten er ”one size fits all”. Jeg må kanskje begrense det til størrelse 34-38, men øk målene og skjørtet blir større. Så enkelt å sy at jeg gjerne deler sømbeskrivelsen med alle som har lyst til å prøve. Velg hvilke som helst farger og mønstre, eller ensfarget, men stoffet bør være mykt og falle godt.

Sømbeskrivelsen bygger på at du har sydd så mye at du vet om du trenger å tråkle eller om knappenåler gjør jobben. Jeg går også ut fra at du vet hvordan du syr en fall og et innsnitt. Hvis det likevel er noe du ikke forstår eller vet, skriv spørsmål i kommentarfeltet.

Klipp først to stoffremser på 8 cm x 160 cm til linning og knyttebånd.


Klipp to stoffstykker med mål som på bildet. Det er bedre å klippe ”hullet” for lite enn for stort. Det kan forstørres etter at plagget er ferdig.

Sy en fall med bredde ca. 1,5 cm i begge sider på begge stoffstykkene. Sy 16 cm lange innsnitt ved de hvite markeringene. Innsnittene kan være ca. 1 cm dype øverst.

Legg de to stoffstykkene rettside mot rettside og sy sammen i ”buen”. Sy sammen klippekantene med sikksakk.

Nå bretter du arbeidet slik at det blir som en kjempevid bukse som er åpen i begge sidene.


Legg den ene stoffremsen (linningen/knyttebåndet) med rettsiden mot rettsiden på forstykket eller bakstykket (stykkene er identiske) slik at midten på stoffremsen ligger på midtsømmen.

Sy sammen med en søm ca. 1 cm fra toppen. Gjør tilsvarende med den andre stoffremsen.

Brett linningen/knyttebåndet dobbelt. Brett det deretter inn i nedre kant slik at linningen/knyttebåndet blir ca. 2 cm bredt. Sy langs hele nedre kant.

Hvis du ikke har stoff med frynser eller annen avslutning nederst, legger du opp med en fall.

Så kommer det vanskeligste: Å kle på seg bukseskjørtet: Ta tak i begge endene på det ene knyttebåndet og knytt rundt livet med sløyfe bak. Ta tak i begge endene på det andre knyttebåndet og knytt rundt livet med sløyfe foran. Du kan også knytte foran først og bak etterpå. Du bestemmer om du vil ha bukse foran og skjørt bak eller omvendt.


God reise med symaskin om det ikke blir Zanzibar.

14 oktober 2011

Vinterdag


I dag har jeg snudd primstaven til vintersiden. En vott pryder første vinterdag 14. oktober.

Primstaven er en gammel kalender i form av en flat stav med symboler for viktige dager på begge sider, en vinterside og en sommerside. Votten var en del av det geistlige antrekket i katolsk tid, men etter reformasjonen ble dette glemt, og symbolet fikk et annet innhold.


I norrøn tid ble det holdt blot som markerte overgangen til vinterhalvåret. Et av navnene på dette blotet var Vinterdag.


Til utpå begynnelsen av 1900-tallet var 14. oktober og 14. april (første sommerdag) de eneste dagene da det var lov til å flytte eller skaffe seg nytt arbeid.

”Slik været er på første vinterdag, skal vinteren bli”, sies det, eller ble det sagt.

- Hvis det er varmt og klar himmel, med frost om natten, skal det komme regn før tre dager er omme.
- Hvis det er godt vær, kommer snøen sent og vinteren blir god.
- Hvis det er kaldt vær, blir det mye snø.
- Hvis himmelen er grønnaktig, får vi snart frost.

Hos meg var første del av dagen vakker med sol på snøhvite fjell. Så trakk et tynt skylag over hele himmelen, men nå ved femtiden skinner sola inn til meg. Temperaturen har ligget rundt fire og fem varmegrader, og det kan vel regnes som mildt, om ikke varmt, her på Dombås i midten av oktober. Jeg vet ikke hva jeg skal si om vinterværet i forhold til dette. Variert kanskje? Den første snøen kom for ei knapp uke siden, men har smeltet bort. Frost har vi også hatt.

Underlig med slike generelle værmerker J Hvor store deler av landet  gjelder de da?


12 oktober 2011

Knappeonsdag – god reise


Har du en resteknappeboks? Eller var det bare bestemor som hadde det? Jeg vil tro at mange av leserne har hatt lykkestunder på fantasireiser i bestemors knappeboks. Jeg har så mange resteknapper at jeg vil kalle det store mengder, ja, rett og slett en ganske bra samling. Noen stammer fra mine første håndarbeidsår, mange er kjøpt i nyere tid og andre stammer fra sekkene med gamle knapper som skulle kastes fra M. Sommers lager slik Torild forteller om i en kommentar til den forrige knappebloggen min.


En blogg som jeg liker å følge, blogger om knapper hver onsdag. Jeg våger ikke å love en slik regelmessighet, men har lyst til å vise litt fra knappesamlingen min de onsdagene jeg har anledning. Ettersom adressen til bloggen min dreier seg om reiser, starter jeg med knapper som viser kommunikasjonsmidler, dvs. alt som går på hjul eller skinner, eller frakter oss på annet vis langs bakken, på vann eller i lufta. Jeg starter med barnevognen som vi blir kjent med ganske tidlig i livet.


Så er det kjelketur.


… og sykkeltur


… og førerkort.


Mange barn liker tog, eller gjorde i hvert fall det ”før i tiden”, så lokomotiv er et vanlig motiv på barneknapper. Merkelig at det alltid er damplokomotiv. Ingen som i dag er under 50 år, har sett et damplokomotiv i vanlig trafikk. Når kommer disellok og elektriske lok på knapper? Eller finnes de?


Her kommer hele toget.


Flyknappene holder seg også til de mer veteranaktige modellene med propell selv om denne er tekstet med TOP JET.


Av båtknapper har jeg kun båter med seil. Jeg lar også et par surfere følge med.


Jeg tillater også ankerknappene å snike seg inn blant de reisende da de har tilknytning til det maritime.


Hester blir tema en annen gang, men oldtidens egyptiske stridsvogner trukket av hester og en middelaldertrubadur til hest får være med her.

09 oktober 2011

Blogger’s Sunday Walk


Bloggeren Vilt og vakkert inviterte til Blogger’s Sunday Walk i dag søndag 9. oktober. Bloggvenner bor så spredt at vi kan ikke gå sammen, men konseptet er å få oss ut til fots der vi bor. I tillegg skal vi dokumentere med bilder som legges i en bloggpost. Vilt og vakkert skal koordinere alle bloggpostene slik at alle kan se hva alle har opplevd på søndagsturen. Jeg møtte ei nype med hatt.


”For første Gang, for første Gang, det giver mangen Smaating Rang!, skrev Henrik Wergeland. Som mine lesere helt sikkert er fullstendig klar over, så er det ikke første gang jeg er ute til fots, men det er første gang jeg er på skogstur med krykker.

Værgudene hadde bestemt at den første snøen skulle komme i dag. Det begrenset hvor langvarig turen min kunne bli da jeg ikke har utesko som rommer en bandasjert fot. Plastposer utenpå sokkene inni åpne innesko gjorde susen. Foten gror og gror, og har grodd så ivrig at jeg kastet krykkene mens jeg trygt støttet til et tre kunne fotografere snøen.


I skogen er detaljene mer interessante enn panoramautsikten som er ganske fraværende. Spesielt på en dag som denne mens snøfjonene daler så tett at sikten strekker seg kun til de nærmeste furutrærne.


Takk for initiativet til Vilt og vakkert. Uten en invitasjon hadde nok ikke jeg kommet meg bort til skogen i dag.

08 oktober 2011

Journalistbesøk

Mandag fikk jeg en hyggelig telefon: ”Vi vil gjerne lage en sak om boka di.” Det var Monica Hjelle fra Vigga (lokalavis), og boka det gjaldt var selvfølgelig Namaste Nepal. Jeg har nyoperert stortå, men kler meg om  til journalisten kommer og homper ut på verandaen for fotografering i nepalsk drakt.

Jpg-bildet av artikkelen er nok umulig å lese, men klikk her og du får en pdf.
  
Klikk her og se utdrag om Everest.
Klikk her og se utdrag om Kathmandu og Dhading.

Bestill fra eldnyb@gmail.com eller ring meg på 91 83 54 54. Tenk på julegavene allerede nå. Godt med alt som er unnagjort.

Prisen er 190 kr. pluss porto og fakturaomkostninger.

07 oktober 2011

Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis



Det usynlige fjellet? Som fjellmenneske, av og til med kallenavnet Fjellbjørg, lyste denne tittelen mot meg som en Swarovski sist jeg var innom biblioteket. Hvilket usynlig fjell? Et symbolsk fjell? Et strabasiøst liv? En åndelig reise? Jeg stusset over tittelen til jeg kom til side 60:

”Monte. Vide. Eu. Jeg ser et fjell, hadde en av de første europeerne som så landet sagt. Pajarita hadde aldri sett et fjell, men selv hun kunne se at det ikke var noen her. Det var ingen høyder i denne byen. Nei, det var ikke sant: Grunnen var flat, men overalt skjøt bygninger høyt opp mot himmelen. Om hun bare hadde vært en fugl i mer enn i navnet, så ville hun svevet over byen og – hva ville hun få se? Et nettverk av brolagte gater og murer som krydde av mennesker, klemt sammen i sjøkanten. Nei, det var ingen sjø, men en elv, et langt, glatt bånd av vann med steinete bredder. Et sted på den andre siden lå Argentina. Under en slik flytur ville hun kanskje få et glimt av Argentina i det fjerne.”


Det meste av det som står på sidene før dette, likte jeg bare sånn passe, men jeg har lært at jeg ikke skal gi opp en bok før jeg har lest 100 sider. Den lærdommen priser jeg nå. Da jeg passerte side 100, strålte boken allerede som en krystall.


”Selv om dette er en roman, er den for en stor del basert på faktiske, historiske hendelser. Jeg har gjort omfattende bakgrunnsundersøkelser, og støtter meg til en rekke tekster og andre kilder”, skriver forfatteren i etterordet.


Historien som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, består av interessante og spennende historiske fakta, oppleves gjennom tre generasjoner kvinner og er godt skrevet. Jeg leste halve sider på nytt mer enn én gang fordi jeg frydet meg over det blomstrende språket. Oversetteren til norsk er Heidi Grinde.


Boken som består av tre deler viet hver av de tre kvinnenes liv, starter med et mirakel. En jentebaby som forsvinner fra landsbyen, blir funnet i toppen av et tre og får navnet Pajarita (Lille fugl). Senere flytter hun til Montevideo sammen med sin italienske ektemann. Deres datter Eva, poeten, tvinges til å slutte på skolen i en alder av ti år for å arbeide i en skobutikk hos en venn av sin far. Der blir hun misbrukt så alvorlig at hun rømmer til et annet arbeidssted, og senere til Buenos Aires. Der føder hun bokens tredje hovedperson, Salomé. Familien flytter fra Argentina tilbake til Uruguay. Denne gangen i eksil av politiske grunner. Eva som kommer tilbake med blandede følelser, men blir der likevel for godt sammen med barna. Salomé som er tiltenkt å ta den utdannelsen moren aldri fikk, blir medlem av undergrunnsgeriljaen tupamaros. Denne avgjørelsen gir henne mange elendige år.


De tre kvinnene har alle sine dramatiske og utfordrende opplevelser som de finner løsninger på. Jeg stusser av og til på hvordan de klarer å overleve uten verre mén enn de får, men viljen er sterk. Boken er av og til hjerteskjærende, men samtidig så god å lese. Det kan delvis skyldes språket. Den avslutter med håp i de siste linjene på siste side, og slike bøker liker jeg. Boken ble kåret til en av de ti beste debutromanene av amerikanske Booklist i 2009, har fått flere andre gjeve plasseringer. Den er oversatt til mange språk.

Carolina de Robertis vokste opp i en familie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og senere til California. Historier som foreldrene fortalte fra sitt hjemland, ble utgangspunktet for denne romanen. Les mer om henne på hennes hjemmeside.

Du kan også klikke på etiketten Det usynlige fjellet og se flere blogposter med utdrag fra boken.

06 oktober 2011

Tapetsert med bøker


Har du alt for mange bøker? I mange år drømte jeg om å tapetsere veggene med bøker. Jeg tenkte selvfølgelig å kle veggene med bokhyller fra gulv til tak, men da jeg fant denne tapetstrimmelen, innså jeg at det var en lettvintere løsning.


Men jeg har fått drømmen min nesten oppfylt med bokhyller som går fra gulvet og nesten til taket.


Jeg regner med at dette bildet er lovlig brukt når jeg forteller at jeg fant det hos Dagbladet. Det er bare å gå i gang og fylle hyllene for deg som har alt for mange bøker.


Slik kan det også gjøres, og du er klar for reisen i bøkenes verden som munkene i dette klosterbiblioteket i Praha.

05 oktober 2011

Det usynlige fjellet – tupamaros


Ny smakebit:

”De kom inn i et trangt, mørkt rom uten vinduer. Det var fire mennesker der inne: Leonas søster Anna, med langt ansikt og gullinnfattede briller; en ung mann med stivet snipp, en annen mann, sist i tyveårene, med firkantet fjes og bustete skjegg, og en bred, svær muchacho med hår som falt ned i ansiktet; han så ut til å være eldre enn Salomé, omkring sytten. Det var noe kjent med ham, men hun kunne ikke plassere ham, greide ikke å tenke, for alle stirret på henne.
                Leona gjorde tegn til at hun skulle sette seg. Salomé sank forsiktig ned på det iskalde gulvet og angret at hun hadde styrtet på dør i det knekorte skoleskjørtet. Hun trakk inn lukten av seks menneskers pust og to oljelamper.
                Busteskjegg nikket til Leona, som lukket døren.
”Jaså”, sa Busteskjegg. ”Så du er Salomé.”
Hun nikket. Alles øyne hvilte fremdeles på henne.
”Kan vi virkelig stole på henne?”
Leona nikket bestemt.
Busteskjegg stirret på Salomé. Øynene hans var mørkegrønne og lå i skyggen av fremstående øyenbryn.


Busteskjegg fortsatte: ”Hva synes du om tupamaroene?”
Hun hadde tumlet med spørsmålet i tankene hele dagen. ”At de er betydningsfulle. Og modige.”
”Hvis du hadde møtt en tupamaro – hva ville du sagt til ham  - eller henne?”
Hun så Leona i øyekroken, fremoverbøyd med løftet hake, og Salomé kunne nesten kjenne lukten av eukalyptus, føle det droplete sollyset på plenen. ”Jeg beundrer det dere gjør og jeg vil gjerne være med.”
Busteskjegg reagerte ikke. ”Hva om denne tupaen sa til deg at frigjøring bare kan oppnås gjennom handling – og vold, om nødvendig?”
Da var det hun så våpnene.”


Jeg er snart ferdig. Neste gang kommer jeg med bokomtale. Følg med!


Det usynlige fjellet – tredje generasjon jente


Jeg leser og leser:

”Hun var elleve år gammel, en snill pike, en ikke veldig pen pike; de to flettene som hang ned over kragen var slappe og tynne, tross alle Mamás forsøk på å gjøre håret hennes tykkere, kremene, hårvaskene, duftende shampooer, kurer med olivenolje som fikk henne til å lukte som en salatbolle. Ingenting virket, hun var fortsatt lite pen. Hun tenkte med undring og frykt og spenning på årene som lå foran henne. Hun ville skyte i været og bli en annen, slik som Robertos som var fjorten år nå og fjernet seg fra henne, han var nesten en mann og barberte seg om morgenen. De hang ikke sammen lenger slik som før. Hun var alene. Hun var ikke flink til å skaffe seg venninner, selv om noen av klassevenninnene ba henne hjem til seg når de trengte hjelp med leksene, og hjemme hos dem traff hun mødrene deres med forklær bundet rundt tykke midjer og sjusket bakoverbørstet hår som om de hadde viktigere ting å tenke på enn hårfasongen. De bakte og vasket og ventet på at mennene skulle komme hjem og skrev ikke dikt eller hadde hemmeligheter i skapet eller klærne eller hemmelige formiddagsutflukter. De så ikke slik ut, iallfall. Hun var ikke ofte hos venninner. Hun leste bestandig. I noen historier, veldig gamle historier, sto det om piker som ikke var piker i det hele tatt, men skogsånder som bodde i trestammene eller mellom sivene eller i elver, og det hendte at hun gikk i gatene i denne byen – der det hadde vokst opp en ring av cantagriler i utkanten, langt fra der hun vanket, men hun hadde sett en av dem, sett de triste, overbefolkede rønnene, fortsatt å se dem i drømme – og speidet etter feer eller ånder eller hekser som kanskje plutselig ville åpne dører rett ut av tynne luften.”


Ligger det en antydning om en ekstrem retning for ensomme Salomé i denne beskrivelsen? På skolen blir hun kjent med ensomme Leona som viser seg å være en tupamaro.

04 oktober 2011

Søtsug?


I sommer har jeg bevist at stevia kan dyrkes utendørs på Dombås. Planten har stått på den luneste plassen i den lille stripa med sansehage ved garasjeveggen. Nye skudd har kommet på nytt og på nytt til tross for at sommeren ikke var av de mest solrike. Da det ble fare for nattefrost i begynnelsen av september, reddet jeg den inn på kjøkkenbenken. Til våren skal dere få vite om den fremdeles står der klar for en ny sommer utendørs.


Buntene med avklipte skudd hengte jeg opp til tørk.


De tørkede bladene knuste jeg og lot dem tørke videre i et lite trau.


Og her er det ferdige produktet på krydderglass til den som har søtsug.

Vet du hva stevia er? Jeg begynte å kjøpe dette naturlige søtningsmiddelet som flytende væske i begynnelsen av 1990-årene. Forskjellige kilder oppgir at den er fra 100 til 400 ganger søtere enn sukker. Uansett hva som er riktig, så er én dråpe rikelig til en termos med te. Etter min smak. Den tradisjonelle måten er å la et blad fra planten trekke sammen med teen. Nå skal jeg gjøre erfaring med tørkede blad. Industrien har klart å trekke ut og tørke søtstoffet slik at det blir et hvitt pulver. Søtningseffekten er vel avhengig av om man bruker hele bladet eller uttrekk.


I tillegg til den søtende effekten er stevia gunstig for blodtrykk, blodsukker, overvekt, soppinfeksjoner og det gir ikke hull i tennene.

I 2004 (kilde: Egen hukommelseJ) ble det forbudt å selge stevia som næringsmiddel i Norge, men det er tillatt å selge planten som jeg kjøpte i et gartneri i vår. I følge en nettbutikk som selger stevia i dråpe- og pulverform som teknisk vare, har sukkerindustrien i frykt for at stevia skulle utbre seg i USA og Europa, arbeidet aktivt for å hindre godkjenning som søtningsmiddel. Produsenter av kunstige søtningsmidler følte seg sikkert også truet. EU-kommisjonen har derfor satt stevia på listen Novel foods som betyr at den skal godkjennes etter spesielle strenge regler. Norske myndigheter har valgt ikke å godkjenne den.


Steviaplanten, Stevia rebaudiana, kom opprinnelig fra Paraguay og indianere der har brukt den i generasjoner, ja, det er kanskje korrekt å si århundrer. I flere land i Sør-Amerika brukes den i mate som er Argentinas nasjonaldrikk og et sosialt midtpunkt i minst like stor grad som kaffe hos oss. Mate lages av urter og drikkes gjerne av gresskarskall (mate).

03 oktober 2011

Det usynlige fjellet – hjerteskjærende underveis


Da våren kom, hørte Eva navnet sitt bak døren til foreldrenes soverom. Hun var på ei til badet for å tisse. Klokken var halv tre om morgenen. Hun hørte morens stemme først.
”Eva?” Mami snakket høyt, og Eva stanset og lurte på om hun ropte på henne.
”Sjjj, Pajarita. Sí. Til Eva.”
”Ignazio …”
”Vent litt, mi amor. Hør på meg. Du ba meg være på utkikk. Jeg har vært på utkikk. Sett det ned, vær så snill.”
Pause. Subbende lyder. Uti gangen sto Eva og boret de nakne tærne sine ned i teppet, de var som små kroker som hektet henne fast. Hun lente seg mot veggen og tenkte, ikke for første gang: VEGG.
”Bueno”, sa Mamá. ”Jeg skal høre på deg”.
”Pietro forklarte det for meg. Den jobben han har, passer best for et yngre menneske. Det er vår, kanskje de snart trenger meg på havna igjen. Butikken hans går bra, så han har bruk for hjelp, og han kan betale oss. Han vet hvor sårt vi trenger pengene.”
Eva var iskald på tærne. Hun måtte tisse. Det måtte overhode ikke rasle i noen del av den rosa nattkjolen (som Mamá hadde sydd).
”Men hvorfor Eva? Hun er bare ti år.”
”Antagelig for at guttene kan fortsette på skolen.”
”Eva går også på skolen.”
”Ja. Pero mi amor. Marco kan bli lege. Eva gifter seg. Tenk deg om. Dette kunne bli en god erfaring.”

God ble ikke erfaringen for Eva. Jeg som har lest videre, vet at den ble hjerteskjærende rett og slett. Men hun finner løsninger. Vi følger henne på rømmen fra Montevideo til Buenos Aires. Hun gifter seg som faren fastslo, blir mor til tredje generasjon kvinne i denne boken, ja, jeg behøver ikke røpe mer nå, men hennes navn er Salomé.

02 oktober 2011

Det usynlige fjellet – Lek med knapper


”Hun kunne være alene i timevis, oppslukt av sin egen lek. Knappene i Abuelas syskrin opptok henne i flere dager. Hun sorterte dem etter størrelse, materiale, form og farge. De gikk i tog. De ble familier. De var en hel landsby av små, runde ting som opplevde dramatiske eventyr. Alle metallknapper var handelsfolk – kolonialkjøpmenn, slaktere, ullspinnere. Grønne knapper var intelligente. De rosa hadde lett for å bli forelsket. Små knapper ble ofte mobbet, og den største knappen, en fløyelsveteran fra en gammel kåpe, kom ofte og reddet dem. Hver knapp hadde sin historie, hver knapp sin tilhørighet. De episke kampene og kjærlighetshistoriene var usynlige for resten av familien, alt de så var en snill, liten pike som ikke gjorde noe av seg, bare sitte stille og flytte rundt på små knapper.”

Overraskende og morsomt å finne knappelek i Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis som jeg leser i stedet for å bestige fysiske fjell med nyoperert fot. Morsomt for meg som har solgt knapper i 10 år. Sitatet er hentet fra side 284 i den norske utgaven. Jeg kommer tilbake som lovet med en omtale når siste blad er vendt. Kanskje flere sitater og utdrag underveis også.


Jeg benytter anledningen til å krydre bloggen med en knappebok fra min egen samling: Knopf Design fra Deutscher Fachverlag, og derfor verken liten eller lettvint. Formatet er 29 cm x 38 cm med 131 sider. Forfatterne heter Annette Wilzbach og Maritna Wilzbach-Wald. Fotografene er Liz Rehm og Peter Schauwienold. Utgitt i 1990.


Omslaget får ingen designpris av meg, men det levner ingen tvil om hva boken handler om. Og for en deilig og vakker bok. Her kommer noen smakebiter. Blad videre og nyt.


Håndmalte motiver fra klassisk kinesisk maleri på satsumaporselen. 1800-tallet.


Håndmalte porselensknapper med dekorerte gullkanter. Andre halvdel av 1800-tallet.



Perlemorknapper. 1860-1890.


Messingknapper i Jugendstil (Art nouveau). Begynnelsen av 1900-tallet.


Forgylte messingknapper i Jugendstil med emalje og strass. Ca. 1900.


Kaseinknapper med perlemorinnlegg. 1900-tallet.

Kasein, eller galalitt, er et protein i melken. Det skal store mengder melk til for å lage en knapp, men dette var et dominerende knapperåstoff på 1900-tallet. Materialet kalles også kunsthorn og ble brukt som erstatning for elfenben, skilpadde, horn m.m.


Perlemorknapper. 1900-tallet.


Art Déco fantasiknapper av kunststoff. 1930-årene.

Nå havnet jeg langt fra Salomés knappelek i Det usynlige fjellet, men hun ville nok hatt sansen for slike kunstverk om hun hadde funnet dem i sin mormors fattigslige syskrin i Uruguay.