Hviledag i Kathmandu

Hviledag betyr hvile fra vandring, men jeg har gått i dag også. Føttene går snart automatisk. I Kathmandu kan man gå i timevis og dagevis uten å kjede seg. Sno seg fram i smale overfylte gater. Se og høre på den bråkete byen. Beundre fantastiske pagoder, palasser, stupaer og templer med røkelsesduft, iaktta menneskemylderet, trafikken, trafikkdirigeringen, ta seg over gater som ingen dirigerer, beskytte neseborene mot støv, lort og påtrengende ubehalgelige lukter og trekke inn i trange butikker med vennlige mennesker og god atmosfære.

Hver dag er fylt av mange opplevelser. Store opplevelser og mindre opplevelser som blir store fordi de er nye og fremmede for meg. De store stupaene og templene var tema den første dagen i Kathmandu, men hvis man klarer å rette oppmerksomheten mot øyeblikket uansett kjente eller ukjente omgivelser, blir små ting av stor verdi.

Godt med en pause fra kaos oppe i etasjene på kontoret hos Alpine Explore Nepal der jeg treffer både guide Puru og bærer Pim fra vandringen ved Annapurna. De siste detaljene og diverse om neste utflukt og fjellvandringer generelt drøftes.

Samtalen går videre mens vi spiser lunsj og løser verdensproblemer under parasollene på taket av bygningen tvers over gaten.

Tilbake til hotellet for oppdeling av bagasje i dagstursekk, bag for bærer og koffert for oppbevaring på hotellet.

"Tap for all del ikke lysten til å gå.

Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og jeg går fra enhver sykdom.
Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke som er så tung at man ikke kan gå fra den.
Når man slik fortsetter å gå, så går det nok." - Søren Kierkegaard

Jeg har lyst til å gå mer. Tidlig, veldig tidlig, i morgen 4. november er det avreise til Lukla og vandring i Everestregionen. Der blir jeg uten internett i seks dager.

Klokka har passert 19 og magen varsler middag.

Gandruk - Kathmandu 2. november

Morgenmusikk strømmer ut fra klosteret i gult og rødt foran Annapurna South som hilser soloppgangen i dag også.



Omkring 100 muldyr startet fra Nayapul ved 4-tiden i dag tidlig for å gjøre turen tilbake til Gandruk før sola blir for stikkende. De er snart oppe og ferdig med 1000 høydemeter med trappetrinn. De samme trinnene som jeg tripper nedover et par timer i dyp konsentrasjon. Et visst tempo er nødvenidg for å nå flyet fra Pokhara til Kathmandu i ettermiddag. Det er sjelden jeg har blitt så svett i unnabakke.



Lokalbefolkningen springer i steintrappene med tunge bører på ryggen.

Mye må bæres langt, men bananer er kortreist. Mange andre slags frukter og grønnsaker også.

Friske appelsiner smaker vidunderlig i solsteiken.

Umulig å passere denne bommen av underholdning til inntekt for den lokale skolen. Jeg ble invitert med i sangen og dansen. Etterpå høytidelig innskriving av navn og donasjonsbeløp i protokoll.

Så er jeg nede i dalen på 1000 høydemeter i travle Nayapul der flere vandreruter starter.

Endelig fanget jeg hele støtfangerteksten på en off road express.



Slik kan det ta seg ut med vindusplass i flyet fra Pokhara til Kathmandu. Turen som tok åtte timer i bil for noen dager siden, ble unnagjort på 20 minutter i fly tilbake.

Ingen airbus akkurat på denne korte strekningen, men fin farge.

Landruk - Gandruk 1. november

Annapurna South fra 7290 holder sitt løfte om en klar morgen.

Nedover og nedover blant hekker av ville fløyelsblomster.

Det som går ned, må gå opp. Noe som ofte er en fordel, men etter 600 høydemeter på et ukjent antall trappetrinn ned fra Landruk til elva i dalbunnen, en bunn som ligger 1000 m.o.h., tar det på utholdenheten med 1000 høydemeter opp til Gandruk, også trinn på trinn. Jeg tenker på utholdenheten til dem som møysommelig la dem der.

Langt oppover i motbakkene har jeg selskap av skolebarn fra 4 til 10 år gamle som gjerne vil si alderene sin på engelsk. Det ble en fløyelsblomst foran øret mitt i dag også.



Et uklart bilde med stedet vi startet fra i dag. Luftlinjen derifra er bare et par kilometer, men det er interessant bare for fugler.

Fiskehalefjellet er så vennlig å vise litt av halefinnen. For første gang ser jeg dette berømte fjellet in natura.

Innhøstingstid for hirse.

Kirsebærtrærne er i blomstringsstadiet.

Dagens mål og nattens hotell ligger nesten på høyde med toppen av Snøhetta.

Hvitløksuppe, kokt hodekål, blomkål, spinat og gurungbrød til lunsj smaker fortreffelig etter uhorvelig mange trappetrinn ned og opp. Legg- og lårmuskler takker alle bestigninger av Hjellhø i høst.

Rusletur på steinlagte smale gangveier mellom husene i gurunglandsbyen Gandruk etter lunsj. Gurung er navnet på en av mer enn hundre etniske folkegrupper i Nepal. Her kommer vi til en systue. Stoffruller bak vinduene, og vi skimter sydamen til høyre.

Puru mener at Gandruk har nok strøm til elektriske symaskiner, men at det er best å bruke den manuelle man er vant med og som ikke går så fort.

Ingen motoriserte kjøretøyer kommer hit uten å bli droppet fra fly, og veier å kjøre på finnes ikke. Bonden som pløyer med okser, er kledd i gurungklær.

Muldyrene hviler før de skal til Nayapul i kveld for å bære forsyninger hjem i morgen tidlig. Jeg skal til Nayapul i morgen.

Pokhara - Landruk 31. oktober

Første vandringsdag, og jeg flyter av gårde uten ryggsekk! Sherpa Pim som ikke tilhører folkegruppen sherpaer, men er bærer av yrke, og som fra i dag erstatter sjøfør Pam som returnerte til Kathmandu, bærer sekken med de tunge tingene. Guide Puru insisterer på å bære dagstursekken min. Og jeg som forgjeves har trent med tyngre og tyngre sekk i brattere og brattere bakker i hele høst. Hovmot står for fall, og dette er bare første dagen, så jeg skal begrense det.

Etter et par timers biltur til vandrestart i Kandi er bikuber på et tradisjonelt nepalsk hus noe av det første jeg fotograferer.

Hus av variabel standard og et hardt dagligliv for mange. Veden til bålet samles i skogen og bæres hjem. Bærerne er ofte små barn.

Deurali er dagens mål, men det blir lunsj her og vi vandrer videre gjennom frodig regnskog.

En ny sang lærer jeg av mine nye venninner som kom oss syngende i møte på stien. Med fargestoff til en thika i panna ønsker de meg lykke og hell på reisen og for resten av min livstid. En oransje fløyelsblomst fra en skål festes under brillestanga foran øret. Den henger med til Landruk. Panna har jeg fremdeles ikke vasket.

Ingen hoppet av glede for været da vi kikket ut i dag tidlig, men de syv blåner hadde ikke framstått på denne trolske måten i klarvær.

Og gutten som er lykkelig over en blå ballong under mais til tørk, blåste i været.

Etter mange timer opp og ned og bortover og opp og ned igjen kommer vi til risterrassene i Landruk.

I forhold til fasiliteter, eller mangel på slike, langs vandreruter i et par andre land jeg har besøkt, gir jeg Ex Captain Lali Gurans Guest House and Resaturant fem stjerner. Maten er også en ekskaptein verdig. Jeg velger løksuppe og momo fra menyen. Momo er opprinnelig en tibetansk rett som flyktninger fra Tibet brakte hit i 1950-årene. De fleste som bor her, er tibetanere eller etterkommere. Momo består av kjøtt og diverse urter pakket inn i pasta.

Annapurna South fra 7290 meters høyde lover godt for morgendagen. Puru fortalte så mye fra livet i Nepal i dag at tankene bruker lang tid på å falle til ro.

Kathmandu - Pokhara 30. oktober

Takk og takk for kommentarer til tidligere innlegg. Veldig hyggelig. Her går det tre-e-egt, internett alstå, men jeg skal prøve å legge inn bilder og dagboknotater fra siste fire dager fordi jeg ikke har hatt nettkontakt fra jeg forlot Kathmandu 30. oktober til jeg kom tilbake hit igjen i går kveld 2. november. Først bilturen fra Kathmandu til Pokhara:

Fotografering gjennom bilruter i fart er en egen kunstart med svinger som mitt spesialfelt. Intensjonen var å vise hele teksten på lastebilens støtfanger: OFF ROAD EXPRESS. Det kan behøves.

I dag ble byguiden Dil erstattet med fjellguiden Puru, men fremdeles har jeg kun beundret Himalaya på avstand. Privatsjåfør Ram fra i går kjører 22 mil fra Kathmandu (1350 m.o.h.) til Pokhara (900 m.o.h.). Pensjonen i Nepal er ikke noe å leve av, så den pensjonerte politimannen har blitt sjåfør for turister. Han var heldigvis ikke påmeldt Rally Pokhara som jeg mener foregikk foran, bak, forbi oss, og enda verre, mot oss på smal, svingete og humpete vei. Monsunregnet som nylig er forbi, har etterlatt seg store hull og dype renner i veidekket. Pluss noen ras og utglidninger. Reparasjoner tar tid.

Damen med bananene har en god dag på grunn av en lastebil som har veltet slik at vi og mange andre blir stående et par timer ved utsalget hennes. Trafikktettheten når alle slippes videre samtidig er umulig å forestille seg for den som ikke har vært i det.

Veien til Pokhara er hovedveien ut av Kathmandu fordi den også er veien til India. Der passerer den Agra, så vi er på Veien til Agra i dag (for dem som har lest den boken). Vi kommer nok ikke dit fordi vi ikke svinger sørover i Mugling.

På grunn av trafikkulykken blir lunsjen omtrent på den tiden vi skulle vært framme. Deilig nepalsk mat.

På neste etappe skal alle kjøre inn noe av det tapte, og det er ingen biltur for, tja, jeg drister meg til å si pyser. Det meste av frykten min i slike sammenhenger ble oppbrukt på nordkysten av Madeira for mange år siden så stikkene i mellomgulvet er til å tåle. Vi avdekker et felles ord på nepali og norsk: Ooopps!

Nærmere og nærmere. Vi har brukt åtte timer på 22 mil og når akkurat fram til kveldssol på fjellene som stikker opp som hvite krystaller bak åsene ved Pokhara. Dette bildet er bare et lite utsnitt som jeg klarer å få gjennom bilruta under stor fart. Ledningene bare henger der, men de er nok blant skjønnheter å regne i Nepal fordi det er stor strømmangel her. Av den grunn stenges strømmen minst to timer hver ettermiddag i Kathmandu.

I morgen starter vandringen blant jordens høyeste fjell. Jeg sier med Pippi Langstrømpe: "Dette har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare". Jo, jeg har vandret i fjell både i Norge og i andre land, men aldri alene sammen med guide og sherpa, og aldri i Nepal. Men dette må bli bra etter en natt i et eventyrhus.

I Kathmandu

Jeg har dessverre ingen lydfil fra i dag å legge ved. Heller ingen lukter, og uten dette er det umulig å formidle atmosfæren i Kathmandu. Opplevelsene inneholder alt fra tutende bilhorn til bønnehjul. I trafikken gjelder kairoteknikken for både fotgjengere og trafikanter på hjul. Ingen regler for dyr. Tenk dere i tillegg duften av krydder, røkelse, blomster og søppel.

Sjåfør og guide har fulgt meg til fire steder fra UNICEFs bevaringsliste i løpet av en lang og innholdsrik dag. Jeg besøkte også et hjem for foreldreløse barn hvor de stolt viste fram bildet av en av Nepals ledere som bodde på dette hjemmet som barn. Det nytter. I kveld har jeg spist typisk nepalsk middag sammen med en av Ingers nepalske venner.

På grunn av treg internett der jeg er logget inn, og sen kveld her så langt øst, blir det bare noen få bilder nå.

Et motiv som alle besøkende i Kathmandu fotograferer, den store Swoyambhu stupa.

Biblioteket i hjemmet for foreldreløse barn. 

Fra Durbar Square.

En beundrer av mandalamaling hun snart er ferdig med.

Pashupatinath, hinduenes mekka i Kathmandu.