På gjensyn

Adjø passer ikke når jeg forlater Marrakech. Avskjeden er bare for denne gang. Derfor sier jeg på gjensyn mens jeg har nye reiser og vandringer i tankene.

I bilen til flyplassen en veldig tidlig morgenstund tenker jeg mest på menneskene som var så blide til tross for fattigslige forhold i karrige fjell. Jeg ser strålende barneansikter som takker høyt og tydelig «merci» med et fast håndtrykk for kulepenner fra en norsk hotellkjede.

Og de som lyste opp når de fikk den forlangte prisen på «dis dirham» for sine små håndarbeider. Dette var ikke tid og sted for pruting. Nomadefamiliene er blant de aller fattigste, men en av dem fikk solgt en geit som ble middagsmat til oss vandrere samme kveld.

I dag er det en måned siden jeg kom hjem, og minnene strømmer fortsatt på. Mye har jeg allerede fortalt om i tidligere innlegg. Dette tror jeg blir det siste. For denne gangJ

Bilen som fraktet oss til fjellene, kjørte lettere da vi skulle tilbake til Marrakech. Alt vi kunne unnvære ble etterlatt til muldyrdriverne og familiene deres. Den som har kommet så langt at han eier et muldyr, har en kapital å bygge videre på og vil med tiden bli litt bedre kledd og rustet til lange arbeidsdager og netter i all slags fjellvær. Hvis det kommer flere turister. Vi så bare et par andre grupper i løpet av sju døgn så her er det god plass. Husk å ta med litt ekstra til de som trenger det mer enn oss.