Tengboche - Khumjung 7. november

Morgenen er magisk. Gongongen i klosteret slår i samme øyeblikk som de første solstrålene når Mount Everest. Tankenes flakking i verdener av fortid og framtid tar en hvil. Bevisstheten er fri for dveling ved hva som kunne vært eller fantasier om hva som kan komme. Oppmerksomheten fester seg til øyeblikket av hvit stillhet før teltene og husene våkner til yrende liv, frokost og forberedelser til dagens vandringer.

Å snu her betyr å fjerne seg fra verdens tak. Med en viss vemodighet tar jeg ydmykt farvel med dronningen.

Sherpaenes kurver er lastet med kjøtt til mer vannbøffelispinat. De har gått langt allerede når jeg møter dem i de lange bakkene jeg slet meg opp i går og småløper nedover i dag. Sherpaene sliter mer med vekt på ryggen som kan være 80 kg og mer.

I bjørkebeltet opp den motsatte dalsiden tar jeg av mot Khumjung og kaster mange og lange blikk tilbake på majestetiske Aba Dablam.

I god tid før lunsj er jeg oppe igjen på 3800. Khumjung er en ekte sherpalandsby med grønne hustak til ære for den grønne naturen. Potetdyrking er en viktig levevei. Steingjerdene forteller om mye slit før jorda ble dyrkbar.

Hidden Village Lodge blir mitt herberge for neste natt. Her får jeg rom med vindu mot sola og litt tykkelse på veggene. Rå sovepose og klær tørker ute i frisk bris.

Khumjung Women Group Handicraft Centre grunnlagt 2007 forsyner meg med to vottepar av yakull til kalde vinterdager hjemme. Noen få andre butikker finnes også å titte i, blant annet en som lister med å være bokhandelen på verdens tak.

Khumjung er et vanlig dagsturmål for vandrere som tar to netter i Namche som aklimatisering. Den lokale potetlunsjen med chili er et passelig vendepunkt. Chili vokser ikke her, men brukes i store mengder i kalde fjellstrøk for å gi varme til kroppen.

Edmund Hillary gjorde mer enn å bestige Mount Everest som førstemann. I Khumjung grunnla han både skole og sykestue.

En potetrett til middag er obligatorisk. Jeg nyter chilipotetstappe toppet med stekt egg og kokte ferske grønnsaker til. I kontrast til trengselen siste natt er jeg, én guide og én bærer de eneste som overnatter ved Hidden Village. Er den vanskelig å finne?

Namche - Tengboche 6. november

I natt har jeg sovet med alle sokkeparene i soveposen og tar på meg de tørreste. Temperaturen på vannet i flaska mi vitner om en kald natt og dårlig klestørk utenfor posen. Utenfor huset er det is på vanndammene. Haner galer fra alle retninger ved sekstiden, jock yakbjeller ringler kontinuerlig forbi og en ravn melder et budskap jeg ikke kan tyde.

Jeg klatrer opp den bratte veien fra Namche i det de første solstrålene når ned til byen. En strøm av mennesker småspringer nedover til en eller annen jobb eller i håp om å tjene noen rupees i dag også. I husene stampes korn til mel og chili bankes til pulver. Biblioteket er stengt, men jeg fotograferer utenfra.

Vel oppe tvinger sola de ytterste ulltrøyene av. Brungule rovfugler seiler over dalbunnen som jeg forlot i går.

Rundt neste sving titter Mount Everest på meg for første gang i dag.

Turen går bortover, nedover, bortover og langt nedover for å krysse elva på en gyngende hengebro i denne dalbunnen. Poteter og bygg dyrkes på små åkerlapper. Stien jeg går på er den daglige ferdselsåren for hundrevis av nepalesere. I de ekte yakenes rike går vi bratt opp og opp, brattere enn før, i nesten to timer til Tengboche på 3800 m.o.h.

Jeg klyper meg i armen for å teste om dette er virkelighet.

Gomba Lodge har kjøkken bak forheng med dekorative farger og mønstre. Et rom til meg har de også. Ingen selvfølgelighet i Tengboche der rommene er få i forhold til antall vandrere. Den profesjonelle kokken bak forhenget sørger for hvitløksuppe og brød som i dag heter tibetansk, og smaker bedre enn noen lunsj hittil.

Jeg har gått i kloster i dag. Gått i trapper og rom med lukten av århundrers hengivenhet bak tankenes verden. Munkenes messing setter vandrere, klatrere, bærere og guider i meditasjonsstemning. Alle blir høytidsstemte. Taktfast klapping og resiteringer fortsetter utenfor et tehus til mørket og kulden jager oss inn til middag. Det er ikke stort varmere inne og de fleste beholder lua på. Filosoferingen konkluderer med at det beste er å gå. Da rekker man å tenke seg om.

Jeg har gått i mange dager nå. Tankene flyter lett. Av og til flyr de sin vei til Mount Everest som lokker eller ikke lokker i det høye. Jeg skal ikke til toppen. Tenker jeg snur her ved Tengboche kloster på knapt 4000. Mount Everest er dobbelt så høy.

Det er nærliggende å sammenligne rommet mitt med en munkecelle, og det høres ut som munken i nabocella faller ned fra den smale brisken, eller kanskje brisken knakk. Tvers over gangen er det uopphørlig hosting, og noen har symptomer på høydesyke eller mat de ikke har tålt. Jeg er takknemlig for at jeg er liten og lett og frisk i det jeg sovner på dette eksotiske stedet.

Monju - Namche 5. november

Papirene er i orden og den bevæpnede kontrolløren slipper meg inn i Sagarmatha (Mount Everest) nasjonalpark.

Gyngende hengebroer over elver og avgrunner blir en vane. Jeg er usikker på om det dufter furu eller røkelse her, men ser bare furuskog.

Queen Everest, here I come. The ever resting mountain. Sagarmatha på nepali som betyr jordens gudinne. Dette er første glimt man får med zoom mellom trærne en klar dag.

Namche, sherpaenes hovedstad å 3400 m.o.h. Den mest kjente sherpa er Tenzing Norgay som fulgte Edmund Hillary, den første som besteg Mount Everest i 1953.

Overveldende mengder smale stenlagte gater, trapper, butikker og varer. Alt har kommet hit på ryggen av mennesker eller dyr eller til helikopterlandingsplassen høyt over byen. Derifra må det også bæres på en eller annens rygg. Til min store overraskelse er det rikelig med internettilgang i denne lille byen blant fjerne fjell, men jeg velger å bruke tid og penger i byen. Få blir overrasket over at jeg kjøpte en tibetansk veske hos denne tibetanske damen. Vi pratet lenge sammen og jeg fikk høre at hun kom hit fra Tibet for 25 år siden. Ingen skolegang, men engelsk og bruk av kalkulator har hun lært i butikken.

Vaskeplassen bærer ikke preg av samme overflod.

Khumbu Lodge har fargerik restaurant, godt kjøkken, bibliotekkrok og rom for natten. Lunsjen er sherpaenes variant av fårikål: Vannbøffelispinat med gulrøtter, poteter og ris. Grønnsakene er dyrket her på 3400 m.o.h.

Ingen aner hvor vanskelig det er å plukke ut bilder til bloggen. Minnebrikken har 109 bilder bare fra i dag. Etter lunsj tar jeg en tur opp bakkene til nasjonalparkmuseet og blendes av denne utsikten over Namche.

En skjønnhet som vokser i hopetall langs stien, hilser meg velkommen opp.

"Der ligger et land mot den evige sne ..." Bjørnson hadde vel Norge i tankene da han skrev dette, men det stemmer for Nepal også. Mount Everest rykker stadig nærmere.

Innover her skal jeg gå i morgen. Målet er Tengboche midt i bildet.

Kathmandu - Lukla - Monju 4. november

Sammentrengt i en 16-seter forlater jeg innenlandsflyplassen i Kathmandu. Flyvertinnen er ikke spesielt lang, det er ingen nepalesere, men hun må bøye seg for taket mens hun deler ut bomullsdotter til ørene og karameller for, tja, for nervene kanskje. Perfekt vær med morgensol på monumentale meliskolosser i nord.

Det lille flyet er komfortabelt og stødig, men jeg er spent på landingen i Lukla. Noe slikt eller lignende har jeg aldri sett. Flystripe på 250 meters lengde i motbakke. Med en behagelig dump når vi asfalten og stanser noen decimeter (eller kanskje det var meter) fra steinveggen. Større fly enn dette klarer ikke landing her. Fra steinveggen ved enden av flystripa stopper jeg og ser på neste fly som tar av fra 2800 m.o.h.

Vi har knapt forlatt flyplassen før vi ønskes velkommen av utallige sherpaer som håper på en jobb. Her er det korrekt å kalle dem sherpaer fordi de tilhører folkegruppen sherpaer som kom fra Tibet til de nordøstlige fjellområdene av Nepal for århundrer siden. I dag brukes også ordet synonymt med bærer. Puru gjør avtale med Prim.

Vi slutter vi oss til noen jock yaks, en krysning mellom jock som er det lokale ordet for ku, og yak. I vakre omgivelser på 2800 m.o.h. er seks dagers vandring i Everestregionen i gang.

De fantastiske buddhistiske stupaene lyser mot meg og bønneflaggene synger OM MANI PADME HUM i vinden. På bønneflagg, bønnehjul, bønnesteiner og fjellknauser langs hele ruta gjentas disse ordene og minner om at alt som var, er og skal bli, er her og nå i dette øyeblikk.

Phakding, etter det oppsatte programmet dagens mål, men det blir med lunsj her. Jeg har lyst til å gå videre etter tomatsuppe og sherpabrød med smør og honning til kaffen.

En ensom vandrer krysser en gyngende hengebro med nifse avgrunner under sprinklene. Bamsi kan kikke grundig på dette bildet.

Et bilde spesielt til Mia. Hun blir vel sjalu, men meldinger hjemmefra går ut på at hun har blitt glad i kattevakten. Det varmer mitt hjerte at hun ikke behøver å lengte etter meg.

Jeg tar kvelden i Monju med dette fjellet som bakgrunn. Jeg har gått både opp og ned i dag, men oppnådd høyde er fremdeles bare 2800.

I soveposen med hodelykt og lesestoff ved 20-tiden. Elektrisitet er mangelvare og solcellepanel dyrt. Utenfor er kvelden mørk mellom høye fjell under stjerneklar himmel. Isbreelva i dalbunnen som den selv har gravd dypere og dypere, buldrer og graver videre uten stans. De tynne mørkbeisede furuplankene i jomfruburene i toppetasjen av hotell Kailash tar naturen nesten helt inn i rommet.