Namaste Nepal

Min 10 år gamle nye venninne fra i går kveld holder meg i hånden og loser meg trygt gjennom det indre av Kathmandu. Vi smyger oss forbi syklister, motorsykler og biler, og unngår å bli påkjørt eller nedkjørt. Dette er barnelærdom for henne. Hun leder meg hit og dit i lokale markedsgater og smug jeg aldri hadde kommet på å gå inn i alene. Plutselig befinner vi oss selvfølgelig i dypet av et hav av glitrende smykker. Et av armbåndene sitter på armen min nå.

Avtaler gjort i går kveld førte til at dagen var fullt belagt da Kendra kom til hotellet i dag tidlig for å vise meg veien til en familie som ansatte ved Dovre ungdomsskole har hjulpet med penger til skolegang og skoleskyss. En misforståelse førte til at han ikke kom i går. Han forteller at familien har det bra nå. Det nytter. Han vil formidle saker og ting jeg har med til dem fra Norge.

Bagasjen min er hos venner mens jeg venter på avgang til flyplassen. Før smykkeutflukten gikk vi til skredderen borti gata som tok mål og sydde kurtha swral til meg mens vi gikk på byen.

Med thika i panna ikledd kurtha swral og sari kan visumet utvides.

Jeg innser imidlertid at dette er siste dag i Nepal denne gangen, og skal foreta tidsreisen hjem. Jeg tenker ikke på jordens gang rundt solen og tidssoner som kun utgjør noen timer, men at Nepal er i året 2067.

Namaste alle smilende, vennlige og hjelpsomme mennesker i dette verdens nest høyeste land. Namaste betyr både ”hei” og ”ha det”.

Det er over midnatt på den den svære flyplassen i Doha, Qatar. Jeg er klar for resten av natten på et fly til Stockholm. 

Kathmandu

Hese haner vekker meg i storbyen også. Hundebjeff og bilhorn i ulike toneleier følger på og holder meg våken. Det er flott, for jeg vil utnytte tiden godt de siste to dagene i Kathmandu. 700 000 av Nepals 28 millioner mennesker pluss turister og andre besøkende er i ferd med å fylle de smale gatene.

Trodde jeg hadde vennet meg til trafikken her nå, men en taxitur i en knøttliten hvit Suzuki setter hjertet i halsen. Liten er den riktignok, men den åler seg fram med millimeters klaring (centimeter kanskje) gjennom mangel på plass mellom fortausbutikker, fotgjengere, motorsykler, syklister, hunder, rickshaws ...

Busser er for viderekomne. Hvis jeg har forstått rett, består systemet i at en mann står i den åpne døra og roper hvor bussen skal. Ikke hører jeg hva han sier i alt bråket, og ikke hadde jeg forstått om jeg hadde hørt.

Jeg har forøvrig funnet en effektiv metode for gatekryssing. I ly av en nepaleser, eller helst godt skjult mellom flere, som gjør ubemerkelige håndbevegelser mot panseret på bilene akkurat som om det kan stoppe dem, og det gjør det, i det minste letter sjåføren på høyrefoten et øyeblikk. Motorsyklene kjører slalåm mellom alle andre. Og vips, er jeg på den andre siden av gaten. Ikke ulikt Kairo, men der holdt vi hverandre i hendene mens vi la på sprang.

Her finner jeg den tryggeste løsningen. Ikke Forden i forgrunnen, men fotgjengerovergangen over tre gater i slengen. Dette er veien min mellom hotellet og Thamel.

Jeg vil gjerne kjøpe den lilla veska som henger øverst.

Vareutvalget er stort for den som har rupees.


En bibliotekar som arbeider for READ (Rural Education and Development) vil gjerne prate bibliotek. Han var i Oppland og andre steder i Norge på studietur i august og sender hilsener til dem han møtte da. Jeg har dessverre ingen mulighet til å takke ja til bibliotekbesøk i Nepal denne gangen, men hører gjerne om READs arbeid med å opprette bibliotek i distriktene, og en bok om Norge får han med til ett av dem.

Gjennom halvmørke og mørke gater så smale at de ikke er gjort for biler, men vi møter til og med biler der, blir jeg loset til et lunt hjem skjermet fra byens larm. Den siste kvelden i Kathmandu er perfekt hos hjertegode venner. Dal bhat er aldri bedre enn servert i et ekte privat nepalsk kjøkken.

Lukla - Kathmandu 10. november

Jeg våkner av flyene som kommer og går hvert tredje minutt. Konkylieblåsere fra klosteret blander seg i. Iført flere lag ull inntar jeg frokosten på verandaen. Det er nesten like kaldt inne så jeg kan like godt varme fingrene på kaffekruset utendørs og glede meg over perfekt flyvær på 2800 m.o.h. En svak vind rasler i høstgule blader. Restauranten innenfor summer av forventningsfulle nye vandrere. Sola kommer over de høye fjellene i øst og tiner omsider kroppen min.

Frekvensen på flyene avtar. Det meldes om så sterk vind lenger vest at småflyene holdes tilbake i Kathmandu. Det er ingen hast med å gå til flyplassen som ligger bare 10 minutter unna. Blant alle flaggene oppunder taket henger også det nepalske, eneste flagg i verden som ikke er rektangulært. Fasongen tyder på at det kan være sammensatt av to trekanter, og den universelle trigonens lov kjenner vi fra filosofi, religion, vitenskap og andre sammenhenger. Trekantene har motivene sol og måne som også er velkjente symboler. I Nepals flagg uttrykker de et håp om at Nepal skal eksistere like lenge som sol og måne. Rødt er Nepals nasjonalfarge og den blå kanten symboliserer fred.


Lenge å vente på denne flyplassen i dag som ofte ellers.

Jeg sov lenge og vel i natt og bruker tiden til å studere rutinene ved ankomst og avgang. Flyene ligger langt etter rutetidene og jeg får stadig nye meldinger om forsinkelser. Lave skyer og tåke siger nedover fjellsidene. Venterommet er iskaldt.

Dette ser ikke lovende ut. Jeg forbereder meg på enda en natt i Lukla, men så lenge flyene fortsetter å komme er det håp.

Endelig kommer flyet jeg skal returnere med. Vi får boardingsignal. Lange eruopeere kryper inn, flyet gir full guffe i unnabakke fire timer etter ruta. Vannflasker og vandrestaver som håndbagasje er i lufta. Skyene skjuler Himalaya i dag, men jeg ser litt av landskapet under oss.

Tilbake i glovarme Kathmandu er fattigdommen tydeligere enn der jeg var. Skitten og søppelet også. Klesvask til tørk kan umulig forbli ren her. I bilen fra flyplassen til hotellet blir jeg varm på føttene igjen. Jeg er priviligert som kan ta inn på et hotellrom med et stort hvitt badehåndkle.

Pakhding - Lukla 9. november

Den lille biten himmel mellom høye fjell er blå. I går kveld la det seg litt tåke i dalsidene og Puru uttrykte bekymring for flyavgangen fra Lukla. Flyværet er ofte vanskelig der, så vi krysser fingrene, men først er det byggrøt med eplebiter til frokost, to til tre timers vandring og overnatting i Lukla. Kuvertbrikkene med julenisser og snømenn minner meg om julen som nærmer seg.

Store planter som vokser fort, blomstrer og visner ned like fort. Jeg vet ikke hva de heter. Kjempestilken minner om bambus.

Et hjem ved stien.

Jeg har orkesterplass på verandaen i øverste etasje hos North Face Resort Panoramic View Restarurant ved flyplassen i Lukla.

De små flyene lander og tar av i ett sett på de skrå bredder. Flyplassen med flystripe i motbakke eller unnabakke alt etter om man skal lande eller ta av, er 15-20 år gammel og har endret livet til befolkningen her og langs alle  vandrerutene i Everestområdet drastisk til det bedre. Før den tid kom bare entusiastene som var villig til å gå i sju dager fra vei med bussforbindelse fra Kathmandu.

Alt man trenger for vandringen er å få i Lukla. Souvenirer made in Nepal også.

Høyt oppi bakkene over dette samfunnet med 2000 innbyggere ligger sykehuset oppkalt etter den første kvinne som besteg Mount Everest, nepaleserinnen Pasang Lahmu.

Avskjedsmiddagen som består av stekt ris med diverse godt, nytes sammen med en øl av merket Everest. Spiserommet domineres av vandrere som tar farvel med sherpaer slik jeg også gjør. Det norske flagget oppunder taket minner meg om hjemreisen. Tåke og lave skyer som drev inn hit i ettermiddag, er erstattet av en klar gul ny månesigd og mange stjerner. Jeg ser lyst på morgendagens flyavgang.

Khumjung - Pakhding 8. november

Noen kuldegrader og rim på bakken. Losjiets ansatte som rydder ute, har tildekket nesten hele ansiktet med to skjerf. Inne i rommet mitt har temperaturen holdt seg såpass at solkremen er smørbar. Behagelig tibetansk musikk gir varme til frokostrommet der vedkurven er tom.

Sola kommer fram før avgang ved åttetiden. I passet møter jeg elever som er på vei til videregående skole i Khumjung. De har et par timer å gå i stupbratte bakker fra Namche som bare har grunnskole. En svær lysraggete yak beiter for å kunne gi masse ull til varme klær.

 Dalen vi kom opp til Namche for tre dager siden bak Prim og Puru.

Gjensynet med den tibetanske damen som jeg pratet lenge med da jeg overnattet i Namche, er så hjertelig at hun springer fra garnet sitt for å hente et armbånd jeg får for hell og lykke og med ønske om å møtes igjen.

Et absolutt siste farvel med Mount Everest for denne gang.

Strekningen fra Namche til Phakding er transportetappe for meg i dag. Esler, muldyr, hester, jock yaker og sherpaer transporterer her hver dag.

En himalayageit ved stien. 

En ring er sluttet når jeg tar inn på pensjonatet hos familien Tashi Taki i Pakhding for natten. Her spiste jeg lunsj første vandringsdag. Siden da har kroppen min tatt til seg støvet og lorten og svetten som klærne ikke har fanget opp. Innvendig er jeg renset som aldri før av store mengder hvitløk og chili. Det har også beskyttet meg mot høydesyke og mavesyke.

Hos Tashi Taki er temperaturen og forholdene slik at jeg drister meg til en gassdusj. Jeg vet at gleden skal søkes i selve reisen og ikke i ankomsten, men det skal bli godt å komme til varmt rom og varm dusj på hotellet i Kathmandu om et par dager. Varm dusj er noe de fleste nepalesere aldri har opplevd eller får oppleve. Jeg tenker på de mørke husene jeg har sett inn i langs stien i dag, og de skitne barna i skitne klær til tross for at folket ved vandrerutene har det forholdsvis bra i dette fattige landet. Jeg tenker på den milliarden mennesker som mangler tilgang på rent vann. Vi har det så godt i Norge at vi skal tenke oss godt om før vi klager.

Til kvelds blir det kaldt både ute og inne her også. Ingen elektrisk varme og knapt fyring i vedovnen. Familien går med dunjakker inne slik jeg har vent meg til at alle gjør som har midler til en dunjakke. Mer dongeri enn sari på de unge. Som vanlig på denne vandringen spiser jeg middag i tre-fire lag Devold pluss vindjakken. Vi er bare tre gjester pluss guider og bærere. I mørket på den smale steinlagte veien utenfor danser skolebarn til folkemusikk. Det blir penger til flere blyanter og skrivebøker.