I sansenes grenseland

Du skal elske lyset

2012-02-20T16:44:00.000+01:00

I det siste har jeg lest bøker som jeg har likt bare sånn passelig. Derfor ingen sitater eller begeistrede superlativer fra min side på en stund. Nå derimot, er jeg ferdig med Du skal elske lyset. Nydelig tittel og en rørende, grusom, trist, sår, vakker og innimellom litt for søt roman av Margaret Skjelbred. Totalt sett en fengende og middels god bok som er lett å lese. Den aldrende Alvas beretninger fra sin barndom er grusomme med innsikt i barnesinnet, mens nåtidssituasjonen delvis er vel søtladen etter min mening. Jeg opplever ikke alt som like troverdig. Budskapet må være at man aldri skal gi opp, at det alltid er håp og at mennesket har uante krefter til å klare seg bra til tross for traumatiske opplevelser i barndom og ungdom.

Tilbake til tittelen som fenget meg og fikk meg til å lese boken. Lyset er brukt som symbol på flere plan. Alvas far bygger lysmaster. Han sprer også lys rundt seg med sin kjærlige væremåte. Alva har gode barndomsår til mastene dreper faren hennes i en ulykke. Mor og to barn flytter til morens foreldregård der bestefar og postillen forkynner et lys som i praksis er et mørke som tynger og tukter. Bestemor bringer litt lys i hverdagen. For ikke å ta bort spenningen for nye lesere, røper jeg ikke hennes hemmelige og omveltende protesthandling. På bokens siste side omtales døden som lyset.

Boken er rik på reiser både i fantasiens verden og det mer håndgripelige geografiske landskapet.

Til tross for noen blandede følelser for deler av boken anbefaler jeg den absolutt. Jeg setter stor pris på kommentarer og suppleringer hvis du har lest den.

Små smakebiter:

Mamma er ikke død, men hun kan visst verken høre eller se lenger. Fram og tilbake over golvet traver hun, fram og tilbake over den fine, vevde fillerya med hvite og blå striper. Hun holder armene tett inntil kroppen og hendene fast foldet under haka. Hun gråter og jamrer. Hun roper på Gud. Meg og Søster har hun visst glemt.

…

Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.

…

På meg faller bestefars ubarmhjertige lys dag og natt. Pappas lys har blitt svakere, reisene våre på tråden er sjeldnere. Det kjennes som om jeg blir for tung for ham, enda så lett jeg er. Også Lunas lys har bleknet, skattene hennes gir mindre lys enn før.

Oftere og oftere og oftere holder de seg borte fra Hemlingen, jeg må nøye meg med det sparsommelige halvlyset som siver inn når jeg skyver den løse plankestubben til side. Utenfor ser jeg den øverste av de to hvite porselenssnellene som er festet til låveveggen, så nær at jeg kunne ha strukket en arm ut gjennom sprekken og berørt den om jeg hadde villet. Den holder tråden som pappa og jeg har seilt på mange ganger. Den bærer lyset som Luna har danset til, men som nå skinner mindre klart. Tråden synger ikke. Rimhvit, stiv og død strekker den seg fra lønnkammeret mitt og ut i et skremmende ingenting. Hutrende tar jeg meg over bjelken for å delta i kveldsmåltidet.

…

Jeg forteller lenge. Jeg forteller om Luna og alle skattene, om pappa og reisene våre på den syngende tråden. Jeg forteller om alle de gangene jeg gråt meg i søvn på trevgolvet etter å ha blitt refset av bestefar. Ikke med bjørkeris på den nakne enden, det ble jeg bare den ene gangen jeg hadde sagt Hælvede. Men straffen sved likevel.

I sansenes grenseland - vandreutstilling

2012-02-17T13:57:00.001+01:00

Fotoakvarellene har vandret i snart fire år. På stødige vinterveier, i perfekt temperatur uten vind eller nedbør fraktet jeg utstillingen i bil til Dokka.

I sansenes grenseland og den forrige vandreutstillingen har hatt bakgrunnsvegger av diverse farger, størrelser og kvaliteter i de 23 utstillingslokalene som er besøkt. Knapt noen har gitt et bedre helhetsinntrykk enn ekte treverk i biblioteket på Dokka.

Utstillingen står til 10. mars. Les mer ...

Tovede labber som skiskotrekk

2012-02-04T20:32:00.001+01:00

Jeg er spent! Nå skal det toves i håp om at labbene krymper akkurat nok, og ikke for mye, til å passe utenpå mine fjellskisko i størrelse 36. Foreløpig minner de mest om bæreposer. For ikke å gå for hardt til verks prøver jeg med 40 graders vanlig program og Milo.

Under labben har jeg laget en åpning som et stort knapphull der skoen skal festes til bindingen. Mon tro om åpningen havner på rett plass etter toving?

Fra siden ligner tåpartiet på en glupsk fisk.

En time senere og jippi! Perfekt størrelse og passform! Alltid varme føtter på ski heretter. Jeg har notert underveis mens jeg strikket, og har nå en oppskrift som kan tilpasses andre skostørrelser.

Hemmelig hytte?

2012-01-29T17:10:00.001+01:00

Skituren starter hjemmefra i dag også. Jeg har en plan om å finne speiderhytta på Steinhovda igjen. Det er ingen tydelige stier dit sommers tid heller, så man skal være lokalkjent for å finne fram. Som nyinnflyttet til Dombås for 14 år siden hadde vi selvfølgelig aldri hørt om denne hytta. Ikke sto den på noe kart vi hadde heller, men den som er kjent med speidernes små veivisere, avslører hemmeligheter og tar seg fram fra tegn til tegn på stubber og steiner. Slik fant vi hytta den første gangen, men når snøen dekker alle tegn, gjelder det å dra nytte av turene på bar mark. Etter en drøy times tid i flotte preparerte løyper, tar jeg av og følger et spor fra før siste snøfall. Jeg regner med at det fører til hytta, men nei, et stykke opp i lia svinger det i en annen retning og jeg overtar som brøytemannskap selv.

Underveis får jeg utsikt til kjente og kjære topper på den andre siden av Fokstumyra. Jeg stamper forventningsfull videre i bratte bakker. Snøen har satt seg nok til at det går greit med fjellski. Omsider oppe på kammen går jeg på kryss og tvers og på langs uten å finne hytta. Ergrelsen bygger seg opp og jeg er i ferd med å dra tilbake den veien jeg kom da jeg plutselig oppdager et ferskt skispor som kommer fra en annen retning. Jeg bestemmer meg for å følge dette. Ingen går da vel her uten at de skal til speiderhytta? Men det var visst også noen som hadde gått seg vill. Sporet fører ned på den andre siden.

Etter lange fine utforkjøringer i myk snø mellom furu og fjellbjørk finner jeg noe annet som jeg blir glad for: En jernbaneundergang som fører til en av mine kjære blåbærskoger. Her er jeg godt kjent og kan ta meg trygt hjem igjen før solen går ned. En tre timers fantastisk skitur i frisk luft får jeg være takknemlig for.

Til slutt et gammelt bilde av hytta i tilfelle noen vil hjelpe meg å lete en annen dag. En entusiastisk gruppe speidere skapte stedet i 1991. Gamme er kanskje en mer passende betegnelse enn hytte.

Har du ein ven …

2012-01-20T15:10:00.001+01:00

Har du ein ven og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

Ei venninne minnet meg om dette sitatet fra Håvamål for noen dager siden. Jeg har også en annen klok venninne som en gang sa at det er viktig å treffes så ofte vi kan om det ikke er så lenge hver gang.

Håvamål som ble nedtegnet på Island på 1200-tallet, betyr ”Den høyes tale”. Det består av visdomsord som kan minne om ordspråk. Selv om jeg skriver bare på bokmål, så må jeg ha Håvamål oversatt til nynorsk. Sikkert fordi det var slik jeg lærte det på skolen. Lisa og Nubis har vel ikke hørt det på noe menneskespråk, men vet likevel at det er sant J

Private Blogger’s Sunday Skiing

2012-01-15T16:04:00.002+01:00

Stormen har lagt seg, snøen har lagt seg og varmegradene har inntatt arenaen. For første gang etter tåoperasjonen lirker jeg skiskoen på foten. Bare med tynn sokk, men det klarer seg i mildværet. Hvor er smøreteamet? Føreforholdene er vanskelige. Jeg får nok utgjøre smøreteam selv i år også. Jippi! Skiene står med fellene på etter siste vårskitur i fjor. Fellene hadde jeg glemt. Perfekt i dag. Spesielt lenger oppe der gradene har blitt til minus med tilhørende is i løypa.

Vind og snø har dannet kunstneriske mønster på furustammene.

Skulle tro det var bjørkestammer.

Den skal tidlig krøkes … Trivelig å møte kjentfolk i løypa.

Dette ble en liten privat Blogger’s Sunday Skiing. Nå har jeg planker under bena, fru Vilt og vakkert J

Nedbørfattig?

2012-01-13T16:45:00.001+01:00

Dombås er (var?) del av et nedbørfattig område. Det lærte jeg på skolen, og det fikk jeg bekreftet de første årene jeg bodde her for ca. 5 – 14 år siden. De siste sommerne har mengden regn minnet meg om årene i Trondheim. I dag laver snøen ned. Til tross for hjelp av svoger med traktor og nabo med snøfreser har jeg måket i tre timer uten å være ferdig. Men jeg er takknemlig og lykkelig for at det var tirsdag jeg kjørte hjem fra Trøndelag, for nå har Dovrefjell vært stengt fra en gang i går ettermiddag. Parkeringsplassene i sentrum fylles opp av trailere og andre, og slik er det sikkert i Oppdal også. Ny vurdering av været og veien på fjellet i kveld kl. 19. Kafeer, restauranter og overnattingsstedene har kanskje fullt belegg? Det er ikke bra å være ute i trafikken nå. Jeg skal hente ved og fyre i ovnen. Oi! Det snør igjen!

Knappeonsdag – Fem om dagen

2012-01-11T18:00:00.001+01:00

Lavkarbo har lenge vært en populær kostholdshit og vil kanskje fortsette å være det helt til en ny ekstremdiett dukker opp. For meg høres det ut som nullkarbo. Lavkarbo kan da vel være bra? Etter min mening er det alt for lett å få i seg alt for mange karbohydrater. Spesielt når man reiser langs landeveien. Bensinstasjonene bugner av boller i alle fasonger. De ligger der og frister, eller slettes ikke frister, i sine overdimensjonerte uappetittelige størrelser og mengder, ved siden av kaffeautomatene.

”Fem om dagen” har kommet i skyggen av alt dette lavkarbopratet, ja, epler og pærer har til og med havnet på neimatsiden hos de mest ekstreme. Selv om jeg alltid er på leting etter proteiner fra bensinstasjon til bensinstasjon, så slår jeg i dag et slag for et gammelt slagord ved hjelp av fruktknapper.

Epler og pærer de henger på trærne. Når de blir modne så faller de ned.

Finn et strå og træ dom på.

Spis kirsebær med de store.

Blogger’s Sunday Walk

2012-01-08T11:47:00.007+01:00

Krykkene ble levert denne uka. Vandrestavene har gradvis overtatt ”støttefunksjonen”, men planker under beina som blogger Vilt og vakkert antydet i oppsummeringen av Blogger’s Sunday Walk forrige gang, har jeg ikke. Tåa er foreløpig for stiv til at det er mulig å lirke vintersko eller skisko på foten. Jeg går likevel både her og der og over alt i flotte preparerte løyper i joggesko med strikkede varmepølser utenpå. Torsdag gikk jeg i tre timer.

Blogger’s Sunday Walk ble derimot en formiddagssnartur ut i Winter Wonderland i nabolaget fordi jeg snart skal kjøre til Trondheim for å vise bilder fra Nepal og lese fra boka mi i morgen og tirsdag. Snøen kostet over Hardeggen da morgensola nådde dit med sine første stråler. Nydelig vær i ti minusgrader. Regnbuelua hadde jeg selvfølgelig på meg etter Vilt og vakkerts ide om ”uniformslue” J Jeg var vel alene om å bære lua i dag, men kanskje det blir mange etter hvert? Håper alle har en fin tur ute til fots eller på ski. Jeg gleder meg til å se bilder og lese om opplevelsene senere. Det kan alle gjøre her http://viltogvakkert.blogspot.com/2012/01/bloggers-sunday-walk-january-8.html

Grønhøa er i ferd med å våkne til en ny blank dag.

Regnbueluer på lager igjen

2012-01-05T07:37:00.001+01:00

Førjulstiden tæret hardt på lageret av regnbueluer. Jeg har derfor koset meg med fargerikt finullgarn i hele jula. Nå er alle størrelsene på lager igjen. Se og les mer i nettbutikken http://epla.no/shops/sanserommet

Farger på årets siste morgen til musikk fra last night of the Proms

2011-12-31T15:20:00.002+01:00

Morgenen er myk og pastellfarget av ti kuldegrader. Jeg nyter lyset over Hardeggen og konserten på TV-en. Last night of the Proms fyller stua på årets siste morgen.

Med nyttårsaftens soloppgang over Dombås ønsker jeg mine lesere et godt nytt år med mye lys og varme!

Tradisjonsbakst

2011-12-21T19:00:00.002+01:00

Jeg liker myke kaker best. Bløtkake med krem er favoritten. Når jeg for kosen og tradisjonens skyld skal lage julebakst, er serinakaker min absolutte favoritt blant småkakene. Tradisjon, ja. Jeg har sjekket to kilder som begge hevder at oppskrifter på tørre kaker kom for første gang i Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen av Hanna Winsnes i 1845. Hvor mange og hvor lenge noen hadde bakt annet enn lefser og flatbrød før den tid, vet vi kanskje ikke.

For mange år siden ble det slik at jeg lånte mors krumkakejern for å prøve meg på krumkaker. Jeg husker ikke hvordan denne ideen oppsto, men kanskje fordi jeg fikk krumkaker og moltekrem hos en venninne midt på sommeren og skjønte at har jeg disse to tingene, så har jeg kaffemat. Venninnen ga meg dessuten en oppskrift som alltid ble vellykket i følge henne. Og slik er det faktisk selv om noen av krumkakene fikk et underlig utseende i år. De henger sammen, og smaker nok like bra som alltid likevel. Kaker bakt i jern er noen av de eldste kaketypene vi kjenner til.

Jeg tenker at disse to tørre slagene skal holde i massevis. Spesielt fordi jeg er så heldig å ha to søstre å utveksle bakst med. For å tilfredsstille min lyst på myke kaker, baker jeg en nydelig sviskekake med brunt sukker, valnøtter og annet godt. Den er av det holdbare slaget og kan stå på kjøkkenbenken hele jula og ut i det nye året. Hvis den varer så lenge da J

Tredje smakebit fra Crow lake – Julen nærmer seg

2011-12-16T14:59:00.001+01:00

Julen nærmer seg. Det gjør den også for fire søsken i Crow Lake som mistet både mor og far i en bilulykke for noen måneder siden. Storebrødrene Luke og Matt på 17 og 18 år valgte å avslå tilbud om plassering av småsøstrene hos slektninger. De gir avkall på utdannelse slik at Kate og Bo skal få fortsette å bo hjemme og vokse opp sammen. En livsoppgave som er mer omfattende og krevende enn de var i stand til å forestille seg.

Jeg leser videre der voksne Kate ser tilbake på denne tiden og minnes. Tankene mine går til dem som får en jul uten kjære familiemedlemmer som var der i fjor. Vi har ofte og sterkt blitt minnet om dette i år. For oss som bor på Dombås kom det ekstra nært da en ung mor omkom i bilulykke for tre dager siden.

Christmas was approaching – that family time, that worst of all times for the newly bereaved, that unrivalled time for magnifying tensions.

“What are we going to do about presents for the Mitchells’ kids?” Matt said.

We were in the kitchen. Matt was cleaning spark plugs in readiness for another vain attempt to start the car. It was a hard winter, one of the coldest on record, and the car had been an early casualty. In the unlikely event of a job with the right hours turning up in town, Luke would need a car to get there.

Luke was scraping carrots for supper. Long ribbony shreds of carrot peel were piled on the counter. Some hang limply over the edge and Bo was playing with half a dozen that had made it to the floor.

Luke looked blankly at Matt. “What?”

“The Mitchells’ kids,” Matt said. “There are two of them. The Mitchells are sure to give Kate and Bo something – maybe us too – so we’ll have to give their kids something.”

Rev. Mitchell and his wife had invited us to spend Christmas Day with them. None of us wanted to go but there was no way out of it. The Tadworths had invited us for Boxing Day and we didn’t want to go there either. I can imagine the church mothers anxiously working out who should have us, unable to bear the idea of our being on our own and unable to see that we would have preferred it.

Luke put the carrot down and turned around to look at Matt properly. “Will they expect presents?”

“No, they won’t expect presents. But we still have to give them something.”

“There are?”

“How could you not know that?” Luke said. ”You’ve known them all your life.”

“Are there three, Kate? I only thought there were two.”

“The baby’s pretty small.”

“Oh well, a baby,” Matt said.

“Oh right, Luke said. “A baby doesn’t count.”

“Martha’s ten and Janie’s seven,” I said quickly.

Another pile of carrot peelings dribbled to the floor. Bo made a gobbling noise and scooped them up lavishly.

Matt said, “For God’s sake don’t work so close to the edge! They are all going on the floor!”

“I’ll pick them up later.”

Luke looked at him over his shoulder. “Does it matter?”

“Yes it matters! It matters because you won’t pick them up later, you’ll forget, and walk over them, and traipse them through the house where they’ll join the rest of the crud! That’s why this house is such a pigsty!”

Luke put down the carrot and the scraper and turned around. After a minute he said, “If it bothers you so much, you could try cleaning it up yourself for a change.”

“That’s rich,” Matt said quietly. He was leaning forward, his arms on his knees. “That is really rich. I spend my whole damned life cleaning up after you. My whole damned life. And if you think …” He stopped. He looked at Bo and me, and then he got up and left the room. (side 164)

Julestjernens dag 12. desember

2011-12-12T16:57:00.000+01:00

Helt fra jeg var på Madeira første gang i 1985 har jeg elsket julestjerner. Det var like over nyttår og sesong for denne menneskehøye busken som vokser vilt der. De dekorative røde stjerneformede bladene, ja, for blomstene er små og unnselige, bredte seg prangende utover steinmurer og postkort.

Julestjernen kom opprinnelig fra Mexico der den ble dyrket allerede av aztekerne som brukte den giftige melkeaktige saften som medisin mot feber. Den kom til Norge på slutten av 1950-tallet. Jeg har lest at man skal holde julestjernen unna kattunger så de ikke spiser av denne giftige planten, men jeg stusser for kattunger og alle andre dyreunger overlever da ute i naturen blant mange giftige planter.

Madeiras berømte broderier avspeiler også øyas stjerneplante. Jeg kjøpte julebrikker med de mest pertentlig håndbroderte julestjerner som har gledet oss hver jul siden.

Julestjernen er den juleplanten som tåler varme stuer med tørr luft og lite lys best, men den blir finest med en lys plassering. Hold den unna kalde vindusruter og trekk. Er det kaldt ute, få den godt pakket inn i avispapir i butikken. Den skal ikke tørke ut, men med for mye vanning får den gule blader som faller av.

Og slik lyder legenden: En gang gikk en from meksikansk pike til messe julaften. Hun ville gjerne gi Jesusbarnet en gave, men var så fattig at hun ikke kunne gi annet enn noen ville blomster som vokste langs veikanten. Men gaven var gitt av kjærlighet, så da hun la buketten foran bildet av Jesusbarnet i kirken, slo bladene ut i strålende røde, stjerneformede bladrosetter. Siden har meksikanerne kalt julestjernen for Den hellige nattens blomst.

Gardiner med julestjerner ble det også.

Hilsen Lisa og Nubis

2011-12-08T07:00:00.016+01:00

Vi stikker bare innom for å si at vi har det bra hos vår nye mamma. Når vi ikke ligger sammenfiltret i reisehuset, som vi foretrekker store deler av døgnet i forventning om en ny biltur ut i verden, organiserer vi frynsene på gulvteppet, sjekker kvaliteten på gardinene, klorer på møblene, raser rundt på det skrikende parkettgulvet for å fange en umulig ball, fillerister lekemus i den tro at de er ekte godbiter som vi hittil i vårt korte liv ikke har vært forunt verken å se eller fange, spiser derfor kjedelig tørrmat og deilig mykmat, er ferdig med pottetrening og går på do på rett sted, ser på TV, ligger på sofaen og maler i halsgropen til matmor eller tråkker noen skikkelige akupunkturklør på kinnet hennes i ren godhet. Vurderer fotsoneterapi en kveld når hun har lagt seg i senga. Telys er sjekket ut av vennskapskretsen, og den sjuarmede lysestaken i vindusposten gikk til angrep som om vi var fiender. Plantene bare nikker og smiler uten motstand. Lua som mamma strikker på, blir så fin at vi vil ikke floke til garnet. Men bare for å gjøre det helt klart: Det er vi som bestemmer når vi vil bli løftet opp og kost med altså!

Hilsen Lisa og Nubis

Andre smakebit fra Crow lake – Vann som terapi

2011-12-05T07:00:00.014+01:00

Crow lake av Mary Lawson har ligget uåpnet en tid mens jeg har vært opptatt med å lese diverse annet. Det var herlig å dykke inn i den igjen. Det ble nesten et dykk bokstavelig talt. Jeg kan i hvert fall svært levende forestille meg søstre og brødre som ligger på magen og stirrer på livet i vannet i et forsøk på å holde sorgen unna tanker og følelser den stunda.

Matt’s idea of baby-sitting, of course, was to take Bo and me back to the ponds, and as long as the fine weather lasted – and it lasted well into October that year – we went almost every afternoon. I recommend it, by the way – pond watching - as therapy. There is something about water, even if you no particular interest in the life forms within it. It is the medium we came from, after all. We were all rocked by water at our beginnings. (Side 101)

…

I wonder, now, if Matt was hit harder by our parents’ death than any of us. Everyone assumed that I was the one most affected, but I wonder if that was so. I had Matt to turn to. He had nobody. He’d turned eighteen at the beginning of September, and it was assumed – by him as well as everyone else – that he was adult and would cope.

I hope Bo and I were of some comfort to him. I’m sure the ponds themselves were. I’m sure he drew comfort from the continuity of life there. The fact that the loss of one life did not destroy the community. The fact that the ending of life was part of a pattern. (Side 102)

Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann.

Erlend Loe (f. 1969)

Vannet er det hellige i naturen.

Nils Johan Rud (1908-1993)

Advent / Venterommet

2011-12-02T12:17:00.017+01:00

Venterommet. Iler det en nesten umerkelig, ubestemmelig og ubehagelig fornemmelse gjennom mageregionen når du ser dette ordet? Er det synonymt med å grue seg? Vi venter ofte på noe, noen eller et eller annet. Noen ganger fordi vi må, andre ganger fordi vi har en forventning om at noe fint skal skje. Fordi vi har et håp eller en drøm om at noe skal bli bedre enn det som er.

Advent er ventetid. Venting kan være positivt, og mange gleder seg over både adventstiden og til høytiden vi skal feire. Dessverre er det også mange som gruer seg av forskjellige årsaker. Da blir julen også en ventetid. Den kan være en lang gnagende lengsel etter at den snart skal ta slutt. Heldigvis er det i dag mer åpenhet enn før om advent og jul som en vanskelig tid, mer hjelp og mer omtanke. Akkurat nå viser nyhetene julemiddag hos Kirkens Bymisjon i Oslo. Ikke alle kan bidra der, men et vennlig blikk, et smil eller noen ord kan bety mer enn vi aner, og om vi har det vanskelig selv, hjelper det å vise omtanke for andre.

Time is too slow for those who wait,

Too swift for those who fear,

Too long for those who grieve,

Too short for those who rejoice,

But for those who love,

Time is eternity
Henry van Dyke (1852-1933)

Teller du år blir livet kort,

teller du dager, går livet fort,

teller du timer, varer livet en stund,

men lengst varer livet om du nyter hver stund.
Per Kvalvik (f. 1966)

Nå venter vi på å tenne det andre adventslyset. Jeg brenner på det første og takker for tiden som er.

Har du husket å bestille den eksklusive røkelsen? Den er en behagelig og oppløftende duft som passer både til advent, jul og hele året. Jeg har fremdeles noen pakker på lager. Bestill fra eldnyb@online.no eller 91835454.

Julegaver - Tre til prisen av to

2011-11-29T20:25:00.007+01:00

Slå tre julegaver i én smekkJ Kjøp to av samme tittel eller én av hver, og få Naturens rikdom på kjøpet.

Klikk her og se fotoakvarellene i Ut i naturen – Inn i naturen med musikk

Klikk her og se fotoakvarellene i Naturens rikdom med musikk.

Ut i naturen – Inn i naturen 240 kr.

Naturens rikdom 260 kr.

Tre bøker 500 kr. Tilbudet gjelder i desember.

Høstens nye bok Namaste Nepal er en perfekt julegave til alle som liker reiseskildringer. Den er fin å mimre til for den som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for deg som har lyst til å reise dit.

Klikk her og se utdrag fra Everest.

Klikk her og se utdrag fra Dhading.

Prisen er 190 kr. 10 % av overskuddet går til skoler i Dhading i Nepal.

Porto og fakturaomkostninger i tillegg.

Bestill fra eldnyb@online.no eller ring 91835454

Knappeonsdag - reisen til julemessen

2011-11-23T17:44:00.000+01:00

Mange kan fortelle om lykkestunder på fantasireiser i bestemors resteknappeglass. I glassene mine beveger man seg blant blomster, dyr, engler og eventyrfigurer av mange slag som i en Edens hage av perlemor, tre, tinn, glass, keramikk, possement … Turen frister ekstra i et glass med hette sydd av stoff med sysakmotiv og blonder. Sammen med en matchende sypose blir det orden i sysakene, og sykroken blir perfekt. Julegave midt i blinken til alle syglade.

Resteknappefantasier og andre drømmerier reiser til julemessen på Vertshuset Jetta i Dovre, lørdag 26. november. Åpent fra kl. 11. Her er flere smakebiter:

Plukket du tyttebær i høst? I tilfelle får du en hjemmelaget gave ved å sette en slik hette på et glass med bær. Hettene kan også lettvint flyttes over til syltetøyglass kjøpt i butikken. Med strikk rundt kanten har de ganske fleksibel størrelse. Bra gaveidé til folk som har alt. Hetter med blåbærmønstret stoff finnes også.

Hvor er laderen? Laderen til kamera, mobil, laptop, iPod, iPad, …? Jo, i laderposen! En irritasjonsfjerner hjemme og en drøm på reisen. Slutt på kaos på bord og i skuffer, i ryggsekken, bagen og kofferten. Laderne og ledningssalaten er samlet i laderposen. Kjøp pose til både deg selv og vennene dine.

Til flere myke pakker. Regnbueluer strikket i forskjellige garnkvaliteter, fargenyanser og størrelser til barn og voksne.

Katrine og Katrinus til de minste.

Stort utvalg i strikkede julekuler. Minst 13 forskjellige mønstre hvis du kommer når messa åpner. På bildet henger én av hver.

Røkelse med sandeltre, myrra, rose, perubalsam, palo santo, olibanum, oud, sedertre m.fl. pluss skudd fra furu og einer rundt huset mitt er det ingen andre som kan skaffe. Kjempefin til advent, jul og hele året. Denne røkelsen skal ikke tennes på og gir ikke røyk. Den legges i en duftlampe over et telys.

Julegaven til alle som liker reiseskildringer. Fin å mimre til for den som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for den som har lyst til å reise dit.

Bøkene fra sansenes grenseland blir selvfølgelig med til messen. Sammen med innrammede bilder fra bøkene. Klikk her og se alle bildene fra Ut i naturen - Inn i naturen til musikk.

Bildene fra Naturens rikdom er her

Alt dette og mange flere gaver kjøpes gjennom nettbutikken http://epla.no/shops/sanserommet/, ved å skrive til eldnyb@online.no eller ringe 91835454 hvis du ikke kan komme til julemessa.

Hvem er modigst i huset her?

2011-11-21T21:26:00.004+01:00

Hvem er modigst i huset her? Ingen tvil, det er lillebror og bare, bare han. Han har taklet omplasseringen betydelig bedre enn sin to måneder eldre venninne. Hun er foreløpig ganske redd de fremmede omgivelsene i sitt nye hjem, og når lillebror forlater deres felles kurv, mjauer hun sine engstelige mjau. Da iler lillebror tilbake på vakt.

Hvem er penest i landet her?

”Av og til synes jeg ikke verden er et fint sted”, sa Tommy. ”Det er derfor vi dyr har så myk pels”, svarte Tigern.

Min nye mamma synes jeg ligner Anubis med bratt nakke og spisse ører, de gamle egypternes sjakalgud. Jeg har derfor fått navnet Nubis.

Og jeg kommer bakerst og heter Lisa.

Restauranten anbefales.

Regnbueluer

2011-11-19T16:03:00.004+01:00

For mange år siden kjøpte jeg en nydelig regnbuelue på en messe. Jeg elsker den, og har brukt den tilsvarende mye. Den er varm og etter min mening flott i både design og farger. Til og med noen skolebarn som ville påkalle min oppmerksomhet på gangveien, ropte ”Du med den fine lua”. Nå er den så velbrukt og sliten at den lengter etter avløsning, men den har ingen opprinnelseslapp inni seg. Jeg har søkt og søkt med varierte søkebegrep på nettet i håp om å finne den i en eller annen butikk, men nei, til slutt begynte jeg å strikke selv. Her er den fiks ferdig til kalde vinterdager. Jeg kan røpe at jeg har strikket flere i forskjellige garnkvaliteter og størrelser. De er til salgs i http://epla.no/shops/sanserommet

Perfekt timing

2011-11-17T21:16:00.001+01:00

I sju uker har de som steller med været sørget for praktiske forhold med varmegrader og barmark til alle opererte føtter iført bandasjer. I hvert fall de fleste dagene. Jeg har hoppet med to krykker, hinket med én krykke og hengt over vandrestaver med åpne innesko på mange turer utendørs. Når så den første muligheten for en tur til fjells byr seg, og temperaturen kryper under 10 minus, faller dette på den samme dagen som foten for første gang gir plass til en såle i skoen. Perfekt timing. I tillegg er jeg så heldig at en av ”vandrevenninderne” er utstyrt med nødlabber for enhver anledning.

Utsikt fra parkeringsplassen ved Grønsætrin.

Jeg som hadde tenkt å rusle litt rundt parkeringsplassen mens de andre gikk til topps, er overveldet over å komme helt opp på Grønhø/Grønseterhø 1417 m.o.h. Den mest fantastiske dagen og turen jeg har hatt på le-e-enge. Snøhetta i det fjerne. Solveig er fotograf.

Bål er obligatorisk. Åse har ved, kniv og fyrstikker i sekken.

Vi nyter medbragt ved bålet.

Lav sol setter setertaket i brann i det jeg forlater denne eventyrverdenen.

Flere smakebiter

2011-11-11T20:22:00.000+01:00

Mens jeg leste Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis blogget jeg smakebiter underveis. Håper det inspirerte noen til å lese boken. I dag vil jeg dele leseopplevelser fra Crow lake av Mary Lawson. Forfatteren av Den andre siden av broen som jeg også har en bloggpost om.

Synsvinkelen veklser mellom en sjuårings forståelse og følelser, og den voksne Kates tilbakeblikk. Mesterlig skildret. Gripende lesing. På grunnlag av de 66 sidene jeg har lest så langt, våger jeg å anbefale boken på det varmeste. Den er også oversatt til norsk med tittelen Ved bredden av Crow lake.

Other things seemed to happen over and over but I’m not sure, looking back, if that was only in my mind. I can still see Luke standing in the front door, holding Bo in one arm and with his free hand accepting a large covered dish from someone. I know that happened, but in my memory he spent practically the whole of the first few days in that pose. Though that could have been true – every wife, every mother, every maiden aunt in the community must have set her lips and started cooking as soon as she heard the news. Potato salad figured largely. And cooked hams. Also nourishing stews, though it was far too hot to eat them. Every time you went out the front door you tripped over a quart basket of peas or a vat of stewed rhubarb.

And Luke holding Bo. Did he really carry her for every waking moment of those first days? Because that’s how I remember it. …

And myself clinging to Matt. I held on to his hand or his sleeve or the pocket of his jeans, anything that I could get hold of. I was seven, I should have been beyond such behavior, but I couldn’t help myself. I remember him gently disengaging my fingers when he needed to go to the toilet, saying, “Just wait, Katie. Just give me a minute.” And myself standing at the closed bathroom door, asking, “Have you finished yet?” with a shaking voice. (Side 27-28)

I tried do still the whirlwind inside me, but when I succeeded, when I by force of will I managed to calm it so that individual thoughts themselves overwhelmed me. Being without Matt. Being without Luke. Leaving our home. Going to live with strangers. Aunt Annie had told me about them; she had said there were four children, three boys and one girl. They were all older than Bo and me, but she said they were nice. But she wouldn’t really know if they were nice, you would only know that if you were a child yourself. Matt had said that I must look after Bo, but he must know that I could’nt. I was too afraid. I was much more afraid than Bo was. (Side 66)

Rekviemdagen

2011-11-06T19:41:00.000+01:00

Allehelgenssøndag er rekviemdagen hos meg. Med Ein deutsches Requiem reiser jeg gjennom tap etter tap til takknemlighet for alt som er. Brahms skrev ikke en vanlig sjelemesse for de døde, men i varm medfølelse for å styrke de etterlatte. Han valgte bibelske tekster som er uten frykt og dogmer. Musikken er romantisk vakker helt fra første rolige sats til den plutselig tordner gleden ut i stua.

Cherubini, bare navnet henleder tanken på kjeruber, og de føles absolutt mer nærværende i hans Requiem enn hos Brahms. Denne stillferdige musikken som stiger og synker, passer til å våkne av tidlig en søndag morgen. Her innledes første sats på vanlig vis med ”Requiem æternam dona eis” som kan oversettes med ”Gi dem evige hvile”, og som har gitt navn til denne musikkformen.

Jeg leter videre i CD-hyllene og finner en av storfavorittene: Berlioz. Her formidles en kraft som gjennomtrenger den våte og tåkete dagen utenfor. Vanndråpene henger som små speil på furunålene. Eller er det tårer på en dag som denne? Komponisten av gigantiske Te Deum med dundrende pauker er lett gjenkjennelig i sitt Requiem.

Faurés Requiem med kanskje den mest kjente Pie Jesu er bare skjønnhet og nytelse. Hvis tårene ikke har strømmet så langt på rekviemreisen, så siler de garantert under sistesatsen In Paradisum. Tårer er ikke bare såre eller triste, de er også glede og optimisme.

Jeg gleder meg til Faurés requiem i Dombås kirke lørdag 19. november kl. 19 med Dovrefjell Disharmoniske Selskab, Norsk Et Lite Kor, Ingeborg Dalheim (sopran) og Morten Kvaal (baryton). Sett av datoen og kom hvis du kan.

Arresting God in Kathmandu

2011-11-02T17:00:00.012+01:00

Arresting god in Kathmandu? Etter å ha lest de ni novellene i boken grubler jeg fremdeles over tittelen. Kanskje Samrat Upadhyay vil fokusere på det faktum at Gud har en svært sentral plass i Kathmandu. Byen er preget av templer, stupaer og røkelsesduft. Bønn i det offentlige rom er vanlig.

”I don’t think all that much. What’s there to think about? Life is what God gives us”, sier en av personene i en av novellene. Holdninger som ”hvilken rolle spiller det når alt er forutbestemt”, finnes også. Vi får en presentasjon av fatalistisk tankegang som kanskje er ukjent for mange av oss.

Alle novellene handler om familier som fungerer dårlig. I hvert fall forstått med vår vestlige målestokk, men Nepals unge generasjon opponerer også mot mange av de gamle sedvanene og reglene. Selv møtte jeg en kvinne i 60-årene i Nepal som ble forlovet med den gutten hun skulle gifte seg med da hun var 10 år gammel. Gutten falt senere ned fra et tre og døde. Da hadde ikke hun lov til å gifte seg med en annen noen gang senere i livet. Ikke rart at de protesterer mot slikt. Både denne historien og novellene i boken gjør meg trist. Har forfatteren en bakgrunn som gjør at han fokuserer bare på det som fungerer dårlig?

Jeg møtte også heldigvis mennesker i Nepal som har en god bakgrunn og familiesituasjon. Jeg har skrevet om begge deler i boken Namaste Nepal http://www.fjellheimen.nu/side/news.php?readmore=75

Jeg synes at novellesamlingen Arresting god in Kathmandu gir en ensidig og negativ framstilling av det Nepal jeg har blitt kjent med. Den er likevel både interessant og nyttig for å bli kjent med en del av kulturen.

Samrat Upadhyay skriver på engelsk og boken ble utgitt i USA i 2001. Forfatteren er født og oppvokst i Kathamandu, men flyttet til USA da han var 21 år gammel. Han er nå professor ved Indiana University.

Den andre siden av broen

2011-10-29T10:08:00.001+02:00

Etter Det usynlige fjellet i Sør-Amerika har jeg reist til Nord-Amerika i Den andre siden av broen. Mary Lawson skriver så fengende og spennende om menneskene i en avsidesliggende landsbygd i Canada at det har blitt et par sene kvelder (netter) i det siste. Jeg kommer kanskje tilbake med en omtale når siste blad er vendt, men nå ble jeg inspirert til å lete fram noen brobilder fra arkivet mitt.

Først et ”broutdrag” fra boken:

Han løp til enden av broen og karet seg ned til han fikk et godt grep om bjelken. Sidene langs kløfta var bratte; utpå kanten gikk det loddrett ned – ikke så langt at det gjorde noe, men i bånn fosset vannet over store granittblokker. Noen steder var det dypt, kanskje dypt nok til å ta av fra støtet, men andre steder brøt steinene gjennom den solblanke vannflaten og glinset i lakserødt.

”Skal jeg gjøre det?” sa Jake og gliste opp mot Arthur.

Hengebro i Everestregionen i Nepal.

Jora bro på Raumabanen ved Dombås.

Anfinnsbrua ved Dovregubbens hall på Dovrefjell.

Ved Peer Gynt-hytta i Rondane.

Gangbro i Haverdalen i Rondane.

På Inkaleden i Peru.

Det hører med til historien i boken at det er et slit å få to kyr til å krysse en skummel bro. De er redde slik vi mennesker kan være redde enten vi skal krysse en fysisk eller symbolsk bro. Jake skal hjelpe sin bror Arthur, men er som vanlig ikke samarbeidsvillig. Jake er vanskelig å forstå seg på, finner ofte på ting som provoserer både bror og far, og denne gangen går han så langt at det går veldig ille. Han kom seg i hvert fall ikke til den andre siden av broen hengende etter hendene i bjelken på undersiden. Les boken hvis du vil vite hvordan det gikk.

Jeg får assosiasjoner til så mange slags broer. Fra Draumkvedet:

Bikkja bite og ormen stinge

og stuten stend og stangar:

der slepp ingjen yver Gjallarbrui,

som feller domane vrange.

Broer er ofte symbol i mytologi og mystikk. I norrøn mytologi er regnbuen en bro mellom menneskene og æsene. Lars Andreas Larssen har samlet dikt om tanker og følelser rundt døden i en bok med tittelen Regnbuen er en bro.

I Den andre siden av broen finnes et utall symbolske broer som er vanskelige å krysse i det rike persongalleriet.

Knappeonsdag – Verdens teddybjørndag i morgen

2011-10-26T17:26:00.000+02:00

Er teddybjørnen oppkalt etter teddystoffet som er tilbake for fullt som jakkefor, detaljer og hele plagg? Det er nok helst motsatt.

Den første amerikanske teddybjørnen som ble laget av den russiske jøden Morris Michton i 1903, fikk navnet sitt etter Theodore ”Teddy” Roosevelt. Han hadde sett den kjente tegningen av presidenten med en bjørneunge, og fikk tillatelse til å bruke navnet Teddy Bear på tøybjørnen.

Finnes det noen andre leker eller kosedyr som har blitt like populære? Og finnes det et annet motiv som er brukt like ofte på barneknapper? London har teddybjørnmuseum, bjørnen er hyllet av Elvis (Teddy Bear) og Grethe Kausland (Teddyen min), den var maskot under OL i Moskva og VM i friidrett i Berlin, vi kjenner Teodor og Colargol fra barne-TV, - og tenk på kjære Ole Brumm med alle sine visdomsord.

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

Men teddyens historie startet ikke i USA. På slutten av 1800-tallet laget en syerske i Tyskland nåleputer formet som tøydyr. Hun la merke til at barna likte å leke med disse nåleputene. Nevøen hennes laget derfor den første lekebamsen. I 1904 fikk den gullmedalje på en verdensutstilling der det ble solgt 12 000 stykker.

Syerskens nåleputedyr har ført til at vi feirer 27. oktober som den internasjonale teddybjørndagen.

Kortreist og langreist røkelse

2011-10-21T19:45:00.001+02:00

Tørkede skudd fra små furuer, buskfuru og einer i fjellhagen ved huset mitt er blandet med den mest eksklusive røkelse fra Østen. Etter tørking, blanding og en lang godgjøringsperiode, fyller de stua med en behagelig og oppløftende duft. Jeg har fått ny leveranse med en duft som er komponert av sandeltre, myrra, rose, perubalsam, olibanum, oud, sedertre og mange flere i tillegg til de lokale ingrediensene. Den forsvarer absolutt navnet sitt: I sansenes grenseland.

Nyplukkede skudd til tørking.

Etter mer enn et år er røkelsen er på lager igjen. Forrige leveranse ble raskt utsolgt. Skriv til eldnyb@online.no i dag hvis du vil kjøpe, og jeg sender i posten. Røkelsen er enkel å bruke:

- Legg aluminiumsfolie i en duftlampe/aromalampe

- Legg ca. 1 teskje røkelse på aluminiumsfolien

- Tenn telyset

Hvis rommet er stort, kan det være nødvendig å bruke mer røkelse. Prøv deg fram.

NB! Denne røkelsen skal ikke tennes på slik vi er vant med fra røkelsespinner, kjegler, briketter o.l. Varmen fra telyset er nok til å frigjøre duften. Ingen ubehagelig rø(y)k J

Flaggspett

2011-10-18T08:44:00.001+02:00

Ingen ting å støtte stjerten til, men den henger likevel når det er mat å få. I år er første gang jeg har hatt flaggspett på fuglematen. Jeg har forsøkt å fotografere den mange ganger, men den har tatt til vingene så snart skyggen av meg beveget seg innenfor vinduet til tross for ganske stor avstand. Jeg vet ikke om den har lært at denne skyggen er ufarlig eller om den var totalt oppslukt av maten, til slutt lyktes jeg i hvert fall med å fange den i zoomen. Nydelig fugl. Den takket for maten med å etterlate seg en fjær til min lille fjærsamling.

Flaggspetten er ca. 25 cm lang, veier 70-90 gram og er en av de største i spettefamilien. Når den ikke besøker mat som mennesker har lagt ut, er frø fra gran og furu hovedretter om vinteren. Insekter og bær spiser den også når det er tilgjengelig. Helt snill er den ikke når den plyndrer andre fuglers reir.

Flaggspetten fester kongler i barksprekker for å kunne spise frøene. Under slike spettesmier kan det ligge en haug med utspiste og pjuskete kongler.

Så lenge den ikke hakker på huset mitt, slik jeg har hørt noen er plaget med, ønsker jeg den hjertelig velkommen tilbake.

Zanzibar hvor er nå det?

2011-10-16T11:52:00.000+02:00

Han lovet meg en ring på Zanzibar, men Zanzibar hvor er nå det? Jeg fant, jeg fant. Ingen mann med ring, men en vidunderlig øy og fargerike afrikanske stoffer som har blitt omslagsbukseskjørt.

Skjørtet er så fleksibelt at det nesten er ”one size fits all”. Jeg må kanskje begrense det til størrelse 34-38, men øk målene og skjørtet blir større. Så enkelt å sy at jeg gjerne deler sømbeskrivelsen med alle som har lyst til å prøve. Velg hvilke som helst farger og mønstre, eller ensfarget, men stoffet bør være mykt og falle godt.

Sømbeskrivelsen bygger på at du har sydd så mye at du vet om du trenger å tråkle eller om knappenåler gjør jobben. Jeg går også ut fra at du vet hvordan du syr en fall og et innsnitt. Hvis det likevel er noe du ikke forstår eller vet, skriv spørsmål i kommentarfeltet.

Klipp først to stoffremser på 8 cm x 160 cm til linning og knyttebånd.

Klipp to stoffstykker med mål som på bildet. Det er bedre å klippe ”hullet” for lite enn for stort. Det kan forstørres etter at plagget er ferdig.

Sy en fall med bredde ca. 1,5 cm i begge sider på begge stoffstykkene. Sy 16 cm lange innsnitt ved de hvite markeringene. Innsnittene kan være ca. 1 cm dype øverst.

Legg de to stoffstykkene rettside mot rettside og sy sammen i ”buen”. Sy sammen klippekantene med sikksakk.

Nå bretter du arbeidet slik at det blir som en kjempevid bukse som er åpen i begge sidene.

Legg den ene stoffremsen (linningen/knyttebåndet) med rettsiden mot rettsiden på forstykket eller bakstykket (stykkene er identiske) slik at midten på stoffremsen ligger på midtsømmen.

Sy sammen med en søm ca. 1 cm fra toppen. Gjør tilsvarende med den andre stoffremsen.

Brett linningen/knyttebåndet dobbelt. Brett det deretter inn i nedre kant slik at linningen/knyttebåndet blir ca. 2 cm bredt. Sy langs hele nedre kant.

Hvis du ikke har stoff med frynser eller annen avslutning nederst, legger du opp med en fall.

Så kommer det vanskeligste: Å kle på seg bukseskjørtet: Ta tak i begge endene på det ene knyttebåndet og knytt rundt livet med sløyfe bak. Ta tak i begge endene på det andre knyttebåndet og knytt rundt livet med sløyfe foran. Du kan også knytte foran først og bak etterpå. Du bestemmer om du vil ha bukse foran og skjørt bak eller omvendt.

God reise med symaskin om det ikke blir Zanzibar.

Vinterdag

2011-10-14T17:26:00.001+02:00

I dag har jeg snudd primstaven til vintersiden. En vott pryder første vinterdag 14. oktober.

Primstaven er en gammel kalender i form av en flat stav med symboler for viktige dager på begge sider, en vinterside og en sommerside. Votten var en del av det geistlige antrekket i katolsk tid, men etter reformasjonen ble dette glemt, og symbolet fikk et annet innhold.

I norrøn tid ble det holdt blot som markerte overgangen til vinterhalvåret. Et av navnene på dette blotet var Vinterdag.

Til utpå begynnelsen av 1900-tallet var 14. oktober og 14. april (første sommerdag) de eneste dagene da det var lov til å flytte eller skaffe seg nytt arbeid.

”Slik været er på første vinterdag, skal vinteren bli”, sies det, eller ble det sagt.

- Hvis det er varmt og klar himmel, med frost om natten, skal det komme regn før tre dager er omme.

- Hvis det er godt vær, kommer snøen sent og vinteren blir god.

- Hvis det er kaldt vær, blir det mye snø.

- Hvis himmelen er grønnaktig, får vi snart frost.

Hos meg var første del av dagen vakker med sol på snøhvite fjell. Så trakk et tynt skylag over hele himmelen, men nå ved femtiden skinner sola inn til meg. Temperaturen har ligget rundt fire og fem varmegrader, og det kan vel regnes som mildt, om ikke varmt, her på Dombås i midten av oktober. Jeg vet ikke hva jeg skal si om vinterværet i forhold til dette. Variert kanskje? Den første snøen kom for ei knapp uke siden, men har smeltet bort. Frost har vi også hatt.

Underlig med slike generelle værmerker J Hvor store deler av landet gjelder de da?

Knappeonsdag – god reise

2011-10-12T09:00:00.005+02:00

Har du en resteknappeboks? Eller var det bare bestemor som hadde det? Jeg vil tro at mange av leserne har hatt lykkestunder på fantasireiser i bestemors knappeboks. Jeg har så mange resteknapper at jeg vil kalle det store mengder, ja, rett og slett en ganske bra samling. Noen stammer fra mine første håndarbeidsår, mange er kjøpt i nyere tid og andre stammer fra sekkene med gamle knapper som skulle kastes fra M. Sommers lager slik Torild forteller om i en kommentar til den forrige knappebloggen min.

En blogg som jeg liker å følge, blogger om knapper hver onsdag. Jeg våger ikke å love en slik regelmessighet, men har lyst til å vise litt fra knappesamlingen min de onsdagene jeg har anledning. Ettersom adressen til bloggen min dreier seg om reiser, starter jeg med knapper som viser kommunikasjonsmidler, dvs. alt som går på hjul eller skinner, eller frakter oss på annet vis langs bakken, på vann eller i lufta. Jeg starter med barnevognen som vi blir kjent med ganske tidlig i livet.

Så er det kjelketur.

… og sykkeltur

… og førerkort.

Mange barn liker tog, eller gjorde i hvert fall det ”før i tiden”, så lokomotiv er et vanlig motiv på barneknapper. Merkelig at det alltid er damplokomotiv. Ingen som i dag er under 50 år, har sett et damplokomotiv i vanlig trafikk. Når kommer disellok og elektriske lok på knapper? Eller finnes de?

Her kommer hele toget.

Flyknappene holder seg også til de mer veteranaktige modellene med propell selv om denne er tekstet med TOP JET.

Av båtknapper har jeg kun båter med seil. Jeg lar også et par surfere følge med.

Jeg tillater også ankerknappene å snike seg inn blant de reisende da de har tilknytning til det maritime.

Hester blir tema en annen gang, men oldtidens egyptiske stridsvogner trukket av hester og en middelaldertrubadur til hest får være med her.

Blogger’s Sunday Walk

2011-10-09T16:21:00.004+02:00

Bloggeren Vilt og vakkert inviterte til Blogger’s Sunday Walk i dag søndag 9. oktober. Bloggvenner bor så spredt at vi kan ikke gå sammen, men konseptet er å få oss ut til fots der vi bor. I tillegg skal vi dokumentere med bilder som legges i en bloggpost. Vilt og vakkert skal koordinere alle bloggpostene slik at alle kan se hva alle har opplevd på søndagsturen. Jeg møtte ei nype med hatt.

”For første Gang, for første Gang, det giver mangen Smaating Rang!, skrev Henrik Wergeland. Som mine lesere helt sikkert er fullstendig klar over, så er det ikke første gang jeg er ute til fots, men det er første gang jeg er på skogstur med krykker.

Værgudene hadde bestemt at den første snøen skulle komme i dag. Det begrenset hvor langvarig turen min kunne bli da jeg ikke har utesko som rommer en bandasjert fot. Plastposer utenpå sokkene inni åpne innesko gjorde susen. Foten gror og gror, og har grodd så ivrig at jeg kastet krykkene mens jeg trygt støttet til et tre kunne fotografere snøen.

I skogen er detaljene mer interessante enn panoramautsikten som er ganske fraværende. Spesielt på en dag som denne mens snøfjonene daler så tett at sikten strekker seg kun til de nærmeste furutrærne.

Takk for initiativet til Vilt og vakkert. Uten en invitasjon hadde nok ikke jeg kommet meg bort til skogen i dag.

Journalistbesøk

2011-10-08T11:12:00.007+02:00

Mandag fikk jeg en hyggelig telefon: ”Vi vil gjerne lage en sak om boka di.” Det var Monica Hjelle fra Vigga (lokalavis for Lesja, Dovre og Sel), og boka det gjaldt var selvfølgelig Namaste Nepal.

Jpg-bildet av artikkelen er nok umulig å lese, men klikk her og du får en pdf.

Klikk her og se utdrag om Everest.

Klikk her og se utdrag om Kathmandu og Dhading.

Bestill fra eldnyb@online.no eller ring meg på 91 83 54 54. Tenk på julegavene allerede nå. Godt med alt som er unnagjort.

Prisen er 190 kr. pluss porto og fakturaomkostninger.

Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis

2011-10-07T09:00:00.045+02:00

Det usynlige fjellet? Som fjellmenneske, av og til med kallenavnet Fjellbjørg, lyste denne tittelen mot meg som en Swarovski sist jeg var innom biblioteket. Hvilket usynlig fjell? Et symbolsk fjell? Et strabasiøst liv? En åndelig reise? Jeg stusset over tittelen til jeg kom til side 60:

”Monte. Vide. Eu. Jeg ser et fjell, hadde en av de første europeerne som så landet sagt. Pajarita hadde aldri sett et fjell, men selv hun kunne se at det ikke var noen her. Det var ingen høyder i denne byen. Nei, det var ikke sant: Grunnen var flat, men overalt skjøt bygninger høyt opp mot himmelen. Om hun bare hadde vært en fugl i mer enn i navnet, så ville hun svevet over byen og – hva ville hun få se? Et nettverk av brolagte gater og murer som krydde av mennesker, klemt sammen i sjøkanten. Nei, det var ingen sjø, men en elv, et langt, glatt bånd av vann med steinete bredder. Et sted på den andre siden lå Argentina. Under en slik flytur ville hun kanskje få et glimt av Argentina i det fjerne.”

Det meste av det som står på sidene før dette, likte jeg bare sånn passe, men jeg har lært at jeg ikke skal gi opp en bok før jeg har lest 100 sider. Den lærdommen priser jeg nå. Da jeg passerte side 100, strålte boken allerede som en krystall.

”Selv om dette er en roman, er den for en stor del basert på faktiske, historiske hendelser. Jeg har gjort omfattende bakgrunnsundersøkelser, og støtter meg til en rekke tekster og andre kilder”, skriver forfatteren i etterordet.

Historien som strekker seg over nesten hele 1900-tallet, består av interessante og spennende historiske fakta, oppleves gjennom tre generasjoner kvinner og er godt skrevet. Jeg leste halve sider på nytt mer enn én gang fordi jeg frydet meg over det blomstrende språket. Oversetteren til norsk er Heidi Grinde.

Boken som består av tre deler viet hver av de tre kvinnenes liv, starter med et mirakel. En jentebaby som forsvinner fra landsbyen, blir funnet i toppen av et tre og får navnet Pajarita (Lille fugl). Senere flytter hun til Montevideo sammen med sin italienske ektemann. Deres datter Eva, poeten, tvinges til å slutte på skolen i en alder av ti år for å arbeide i en skobutikk hos en venn av sin far. Der blir hun misbrukt så alvorlig at hun rømmer til et annet arbeidssted, og senere til Buenos Aires. Der føder hun bokens tredje hovedperson, Salomé. Familien flytter fra Argentina tilbake til Uruguay. Denne gangen i eksil av politiske grunner. Eva som kommer tilbake med blandede følelser, men blir der likevel for godt sammen med barna. Salomé som er tiltenkt å ta den utdannelsen moren aldri fikk, blir medlem av undergrunnsgeriljaen tupamaros. Denne avgjørelsen gir henne mange elendige år.

De tre kvinnene har alle sine dramatiske og utfordrende opplevelser som de finner løsninger på. Jeg stusser av og til på hvordan de klarer å overleve uten verre mén enn de får, men viljen er sterk. Boken er av og til hjerteskjærende, men samtidig så god å lese. Det kan delvis skyldes språket. Den avslutter med håp i de siste linjene på siste side, og slike bøker liker jeg. Boken ble kåret til en av de ti beste debutromanene av amerikanske Booklist i 2009, har fått flere andre gjeve plasseringer. Den er oversatt til mange språk.

Carolina de Robertis vokste opp i en familie fra Uruguay som emigrerte til Storbritannia, Sveits og senere til California. Historier som foreldrene fortalte fra sitt hjemland, ble utgangspunktet for denne romanen. Les mer om henne på hennes hjemmeside.

Du kan også klikke på etiketten Det usynlige fjellet og se flere blogposter med utdrag fra boken.

Tapetsert med bøker

2011-10-06T14:19:00.000+02:00

Har du alt for mange bøker? I mange år drømte jeg om å tapetsere veggene med bøker. Jeg tenkte selvfølgelig å kle veggene med bokhyller fra gulv til tak, men da jeg fant denne tapetstrimmelen, innså jeg at det var en lettvintere løsning.

Men jeg har fått drømmen min nesten oppfylt med bokhyller som går fra gulvet og nesten til taket.

Jeg regner med at dette bildet er lovlig brukt når jeg forteller at jeg fant det hos Dagbladet. Det er bare å gå i gang og fylle hyllene for deg som har alt for mange bøker.

Slik kan det også gjøres, og du er klar for reisen i bøkenes verden som munkene i dette klosterbiblioteket i Praha.

Det usynlige fjellet – tupamaros

2011-10-05T20:00:00.003+02:00

Ny smakebit:

”De kom inn i et trangt, mørkt rom uten vinduer. Det var fire mennesker der inne: Leonas søster Anna, med langt ansikt og gullinnfattede briller; en ung mann med stivet snipp, en annen mann, sist i tyveårene, med firkantet fjes og bustete skjegg, og en bred, svær muchacho med hår som falt ned i ansiktet; han så ut til å være eldre enn Salomé, omkring sytten. Det var noe kjent med ham, men hun kunne ikke plassere ham, greide ikke å tenke, for alle stirret på henne.

Leona gjorde tegn til at hun skulle sette seg. Salomé sank forsiktig ned på det iskalde gulvet og angret at hun hadde styrtet på dør i det knekorte skoleskjørtet. Hun trakk inn lukten av seks menneskers pust og to oljelamper.

Busteskjegg nikket til Leona, som lukket døren.

”Jaså”, sa Busteskjegg. ”Så du er Salomé.”

Hun nikket. Alles øyne hvilte fremdeles på henne.

”Kan vi virkelig stole på henne?”

Leona nikket bestemt.

Busteskjegg stirret på Salomé. Øynene hans var mørkegrønne og lå i skyggen av fremstående øyenbryn.

…

Busteskjegg fortsatte: ”Hva synes du om tupamaroene?”

Hun hadde tumlet med spørsmålet i tankene hele dagen. ”At de er betydningsfulle. Og modige.”

”Hvis du hadde møtt en tupamaro – hva ville du sagt til ham - eller henne?”

Hun så Leona i øyekroken, fremoverbøyd med løftet hake, og Salomé kunne nesten kjenne lukten av eukalyptus, føle det droplete sollyset på plenen. ”Jeg beundrer det dere gjør og jeg vil gjerne være med.”

Busteskjegg reagerte ikke. ”Hva om denne tupaen sa til deg at frigjøring bare kan oppnås gjennom handling – og vold, om nødvendig?”

Da var det hun så våpnene.”

Jeg er snart ferdig. Neste gang kommer jeg med bokomtale. Følg med!

Det usynlige fjellet – tredje generasjon jente

2011-10-05T09:41:00.000+02:00

Jeg leser og leser:

”Hun var elleve år gammel, en snill pike, en ikke veldig pen pike; de to flettene som hang ned over kragen var slappe og tynne, tross alle Mamás forsøk på å gjøre håret hennes tykkere, kremene, hårvaskene, duftende shampooer, kurer med olivenolje som fikk henne til å lukte som en salatbolle. Ingenting virket, hun var fortsatt lite pen. Hun tenkte med undring og frykt og spenning på årene som lå foran henne. Hun ville skyte i været og bli en annen, slik som Robertos som var fjorten år nå og fjernet seg fra henne, han var nesten en mann og barberte seg om morgenen. De hang ikke sammen lenger slik som før. Hun var alene. Hun var ikke flink til å skaffe seg venninner, selv om noen av klassevenninnene ba henne hjem til seg når de trengte hjelp med leksene, og hjemme hos dem traff hun mødrene deres med forklær bundet rundt tykke midjer og sjusket bakoverbørstet hår som om de hadde viktigere ting å tenke på enn hårfasongen. De bakte og vasket og ventet på at mennene skulle komme hjem og skrev ikke dikt eller hadde hemmeligheter i skapet eller klærne eller hemmelige formiddagsutflukter. De så ikke slik ut, iallfall. Hun var ikke ofte hos venninner. Hun leste bestandig. I noen historier, veldig gamle historier, sto det om piker som ikke var piker i det hele tatt, men skogsånder som bodde i trestammene eller mellom sivene eller i elver, og det hendte at hun gikk i gatene i denne byen – der det hadde vokst opp en ring av cantagriler i utkanten, langt fra der hun vanket, men hun hadde sett en av dem, sett de triste, overbefolkede rønnene, fortsatt å se dem i drømme – og speidet etter feer eller ånder eller hekser som kanskje plutselig ville åpne dører rett ut av tynne luften.”

Ligger det en antydning om en ekstrem retning for ensomme Salomé i denne beskrivelsen? På skolen blir hun kjent med ensomme Leona som viser seg å være en tupamaro.

Søtsug?

2011-10-04T07:00:00.009+02:00

I sommer har jeg bevist at stevia kan dyrkes utendørs på Dombås. Planten har stått på den luneste plassen i den lille stripa med sansehage ved garasjeveggen. Nye skudd har kommet på nytt og på nytt til tross for at sommeren ikke var av de mest solrike. Da det ble fare for nattefrost i begynnelsen av september, reddet jeg den inn på kjøkkenbenken. Til våren skal dere få vite om den fremdeles står der klar for en ny sommer utendørs.

Buntene med avklipte skudd hengte jeg opp til tørk.

De tørkede bladene knuste jeg og lot dem tørke videre i et lite trau.

Og her er det ferdige produktet på krydderglass til den som har søtsug.

Vet du hva stevia er? Jeg begynte å kjøpe dette naturlige søtningsmiddelet som flytende væske i begynnelsen av 1990-årene. Forskjellige kilder oppgir at den er fra 100 til 400 ganger søtere enn sukker. Uansett hva som er riktig, så er én dråpe rikelig til en termos med te. Etter min smak. Den tradisjonelle måten er å la et blad fra planten trekke sammen med teen. Nå skal jeg gjøre erfaring med tørkede blad. Industrien har klart å trekke ut og tørke søtstoffet slik at det blir et hvitt pulver. Søtningseffekten er vel avhengig av om man bruker hele bladet eller uttrekk.

I tillegg til den søtende effekten er stevia gunstig for blodtrykk, blodsukker, overvekt, soppinfeksjoner og det gir ikke hull i tennene.

I 2004 (kilde: Egen hukommelseJ) ble det forbudt å selge stevia som næringsmiddel i Norge, men det er tillatt å selge planten som jeg kjøpte i et gartneri i vår. I følge en nettbutikk som selger stevia i dråpe- og pulverform som teknisk vare, har sukkerindustrien i frykt for at stevia skulle utbre seg i USA og Europa, arbeidet aktivt for å hindre godkjenning som søtningsmiddel. Produsenter av kunstige søtningsmidler følte seg sikkert også truet. EU-kommisjonen har derfor satt stevia på listen Novel foods som betyr at den skal godkjennes etter spesielle strenge regler. Norske myndigheter har valgt ikke å godkjenne den.

Steviaplanten, Stevia rebaudiana, kom opprinnelig fra Paraguay og indianere der har brukt den i generasjoner, ja, det er kanskje korrekt å si århundrer. I flere land i Sør-Amerika brukes den i mate som er Argentinas nasjonaldrikk og et sosialt midtpunkt i minst like stor grad som kaffe hos oss. Mate lages av urter og drikkes gjerne av gresskarskall (mate).

Det usynlige fjellet – hjerteskjærende underveis

2011-10-03T08:08:00.002+02:00

Da våren kom, hørte Eva navnet sitt bak døren til foreldrenes soverom. Hun var på ei til badet for å tisse. Klokken var halv tre om morgenen. Hun hørte morens stemme først.

”Eva?” Mami snakket høyt, og Eva stanset og lurte på om hun ropte på henne.

”Sjjj, Pajarita. Sí. Til Eva.”

”Ignazio …”

”Vent litt, mi amor. Hør på meg. Du ba meg være på utkikk. Jeg har vært på utkikk. Sett det ned, vær så snill.”

Pause. Subbende lyder. Uti gangen sto Eva og boret de nakne tærne sine ned i teppet, de var som små kroker som hektet henne fast. Hun lente seg mot veggen og tenkte, ikke for første gang: VEGG.

”Bueno”, sa Mamá. ”Jeg skal høre på deg”.

”Pietro forklarte det for meg. Den jobben han har, passer best for et yngre menneske. Det er vår, kanskje de snart trenger meg på havna igjen. Butikken hans går bra, så han har bruk for hjelp, og han kan betale oss. Han vet hvor sårt vi trenger pengene.”

Eva var iskald på tærne. Hun måtte tisse. Det måtte overhode ikke rasle i noen del av den rosa nattkjolen (som Mamá hadde sydd).

”Men hvorfor Eva? Hun er bare ti år.”

”Antagelig for at guttene kan fortsette på skolen.”

”Eva går også på skolen.”

”Ja. Pero mi amor. Marco kan bli lege. Eva gifter seg. Tenk deg om. Dette kunne bli en god erfaring.”

God ble ikke erfaringen for Eva. Jeg som har lest videre, vet at den ble hjerteskjærende rett og slett. Men hun finner løsninger. Vi følger henne på rømmen fra Montevideo til Buenos Aires. Hun gifter seg som faren fastslo, blir mor til tredje generasjon kvinne i denne boken, ja, jeg behøver ikke røpe mer nå, men hennes navn er Salomé.

Det usynlige fjellet – Lek med knapper

2011-10-02T06:00:00.048+02:00

”Hun kunne være alene i timevis, oppslukt av sin egen lek. Knappene i Abuelas syskrin opptok henne i flere dager. Hun sorterte dem etter størrelse, materiale, form og farge. De gikk i tog. De ble familier. De var en hel landsby av små, runde ting som opplevde dramatiske eventyr. Alle metallknapper var handelsfolk – kolonialkjøpmenn, slaktere, ullspinnere. Grønne knapper var intelligente. De rosa hadde lett for å bli forelsket. Små knapper ble ofte mobbet, og den største knappen, en fløyelsveteran fra en gammel kåpe, kom ofte og reddet dem. Hver knapp hadde sin historie, hver knapp sin tilhørighet. De episke kampene og kjærlighetshistoriene var usynlige for resten av familien, alt de så var en snill, liten pike som ikke gjorde noe av seg, bare sitte stille og flytte rundt på små knapper.”

Overraskende og morsomt å finne knappelek i Det usynlige fjellet av Carolina de Robertis som jeg leser i stedet for å bestige fysiske fjell med nyoperert fot. Morsomt for meg som har solgt knapper i 10 år. Sitatet er hentet fra side 284 i den norske utgaven. Jeg kommer tilbake som lovet med en omtale når siste blad er vendt. Kanskje flere sitater og utdrag underveis også.

Jeg benytter anledningen til å krydre bloggen med en knappebok fra min egen samling: Knopf Design fra Deutscher Fachverlag, og derfor verken liten eller lettvint. Formatet er 29 cm x 38 cm med 131 sider. Forfatterne heter Annette Wilzbach og Maritna Wilzbach-Wald. Fotografene er Liz Rehm og Peter Schauwienold. Utgitt i 1990.

Omslaget får ingen designpris av meg, men det levner ingen tvil om hva boken handler om. Og for en deilig og vakker bok. Her kommer noen smakebiter. Blad videre og nyt.

Håndmalte motiver fra klassisk kinesisk maleri på satsumaporselen. 1800-tallet.

Håndmalte porselensknapper med dekorerte gullkanter. Andre halvdel av 1800-tallet.

Perlemorknapper. 1860-1890.

Messingknapper i Jugendstil (Art nouveau). Begynnelsen av 1900-tallet.

Forgylte messingknapper i Jugendstil med emalje og strass. Ca. 1900.

Kaseinknapper med perlemorinnlegg. 1900-tallet.

Kasein, eller galalitt, er et protein i melken. Det skal store mengder melk til for å lage en knapp, men dette var et dominerende knapperåstoff på 1900-tallet. Materialet kalles også kunsthorn og ble brukt som erstatning for elfenben, skilpadde, horn m.m.

Perlemorknapper. 1900-tallet.

Art Déco fantasiknapper av kunststoff. 1930-årene.

Nå havnet jeg langt fra Salomés knappelek i Det usynlige fjellet, men hun ville nok hatt sansen for slike kunstverk om hun hadde funnet dem i sin mormors fattigslige syskrin i Uruguay.

Slumrer og mimrer

2011-10-01T11:14:00.002+02:00

Slumreteppe? Bruker vi ikke dette ordet mer? For teppene bruker vi jo fremdeles. Jeg slumrer under mors heklede slumreteppe mens foten gror. På vei til drømmeland mimrer jeg om Peru. Klikk her og se bilder

Jeg har også lyst til å vise fram dette slumreteppet som mor heklet til meg for noen år siden. Nyansene i blått og brunt ble nøye utvalgt til stua mi.

Og mens jeg er i heklehjørnet tar jeg med ponchoen som jeg heklet i andre halvdel av 60-tallet. Den bringer også tankene til ponchoens hjemland Peru. Fargene viser at det ikke er noe nytt med min fascinasjon av blått og brunt sammen. Ponchoen har selvfølgelig også sin plass på stua når den ikke er i bruk. Ellers har jeg ikke vært i heklehjørnet på flere år. Nå liker jeg best å strikke, men det kommer sikkert en hekleraptus igjen.

Ellers er det en ny vakker dag utenfor vinduet. Den store sol har steget over tretoppene og lyser opp høsten og tåka som ligger i dalen mellom meg og fjellene.

Før de første symptomene

2011-09-30T15:56:00.001+02:00

Jeg kjenner mange gode råd for forskjellige plager. Felles for alle er at de skal taes i bruk før man kjenner de første symptomene. Det er omtrent som å svinge til venstre før siste kryss med trafikklys. Og se her hva sykehuset har skrevet på skjemaet Anbefalt smertebehandling etter operasjon: ”Det anbefales å ta smertestillende tabletter FØR smertene oppstår. Smertebehandlingen kan du fortsette med så lenge det er behov for det.” Når vil dette ta slutt da? Før smertene oppstår hele livet?

Når jeg først er inne på gode råd, også kalt kjerringråd, så kan jeg formidle ett av dem som jeg bruker ganske ofte fordi det skal hjelpe mot ”alt”: Honning og kanel i kombinasjon. Jeg er lite begeistret for honning i te, og med kanel i tillegg blir det ingen nytelse for meg. Men honning og kanel på brødskive er toppers. Toppet med en skive nøkkelost blir det også noen greie karvebiter hvis magen er treg. Og nam nam, deilig.

Uten at jeg har utført forskning eller vil stå ansvarlig for de påstandene jeg har lest og hørt, så skal honning og kanel i kombinasjon virke mot forkjølelse, hoste, influensa, urinveisinfeksjoner, luft i magen, dårlig ånde og mye mer. At kanel er mildt kolesterolsenkende er vel kjent, men i kombinasjon med honning skal det virke bedre. Og best av alt: Ingen bivirkninger så lenge man holder seg innenfor de mengdene som er behagelig å ta inn. Om det er viktig å drikke denne medisinen oppløst i kokt vann eller om den er like virkningsfull på brødskive, vet jeg ingen ting om. Men at det er viktig å innta før du kjenner de første symptomene er jeg sikker på J

God bedring!

Mikkelsmesse og fargestrø

2011-09-29T18:37:00.004+02:00

Hvis du ser i venstre kolonne, ser du hvilke blogger jeg gjerne leser. Vilt og vakkert har et nytt innlegg om Mikkelsmesse i dag 29. september. Jeg måtte se på primstaven min for å se om den har lur eller vekt som symbol slik hun skriver om. Vi er fremdeles på sommersiden av staven. Første vinterdag er nemlig merket med en vott på 14. oktober. Jeg finner en stor vekt merket med tallet 29 for i dag. Erkeengelen Mikael bruker vekten når han veier sjelene. Jeg får øyeblikkelig assosiasjoner til den kjente egyptiske veieprosessen som er malt på mange papyruser.

Vekten på primstaven tolkes også som et symbol for avlingen som skal være i hus når vi kommer til Mikkelsmesse. Jeg er derfor glad for at dette ble gjort på mandag. Innhøstingen min besto da av de siste kornblomstene og erteblomstene. Jeg ville ha alt i hus før fotoperasjonen. Blomstene pryder nå stua mi. En del av kornblomstene skal bli fargestrø og pynt til salater, kaker, desserter og annet godt. Først skal de ligge i et lite trau til tørking.

Mikkelsmesse er også en værmerkedag. I Norge tror vi at slik været er denne dagen, skal det bli neste sommer. Da blir den flott! Hos meg har himmelen vært blank hele dagen, og temperaturen oppe i 21 grader. I skyggen altså. Det er bra på Dombås i slutten av september.

Det usynlige fjellet – mitt neste mål

2011-09-29T06:00:00.009+02:00

Det usynlige fjellet – mitt neste mål. Jeg tenker ikke på tindebestigning. Nei, jeg tenker ikke på vandring i det hele tatt her jeg halvt ligger, halvt sitter, med den ene foten på et berg av puter, og PC-en i fanget. Forklaringen finnes å lese i forrige blogginnlegg.

I denne situasjonen kan jeg kun bestige Carolina de Robertis usynlige fjell. Denne kolossen av en bok kan fortone seg som et fjell som hindrer utsikten til alt som finnes på den andre siden. ”Alle priser utsikten til fjellene, ingen snakker om alle de utsikter de ligger i veien for,” har Nils Kjær sagt i følge min sitatsamling.

Det usynlige fjellet stenger for tiden utsikten til det som måtte befinne seg på den andre siden av nattbordet mitt. Papiret er så kraftig at 454 sider blir ganske høyt. Papiret er av den gammeldagse myke og porøse sorten der fingertuppenes berøring øyeblikkelig fører meg tilbake til vidunderlige reiser inn i andre verdener. Jeg er klar til å oppleve enda en. Kommer tilbake med reiseskildring når boken er lest og denne reisen avsluttet, i den grad slike reiser kan avsluttes.

Jeg skal likevel innrømme at jeg ser det flotte været utenfor vinduet. Det er eksepsjonelt fantastisk til å være i slutten av september. Spesielt temperaturen som ligger på 10 varmegrader klokken 8 på morgenen. Værgudene har lovt oss 20 i løpet av dagen. Det blir kanskje en verandautflukt med Den usynlige fjellet i dag. Skal innrømme at jeg har tenkt skeptiske tanker om denne krykketilværelsen på en hustri årstid med vedbæring. Ingen behov for å fyre i ovnen i dag.

Vandreren parkert

2011-09-28T11:59:00.000+02:00

Den sanne reisende er han som går til fots. Og selv da setter han seg ned store deler av tiden.

- Sidonie Gabrielle Colette (1873-1954)

Nå sitter jeg det meste av tiden, og gåing til fots er med krykkeplikt. Det kan se ut som biIdet er tatt ned mot gulvet, men det er altså tatt opp mot en vegg. I går ble det brukt både sag, shaver (?) og tang i og på min høyre stortå. Jeg vet ikke hva shaver er, jeg har lest det i journalen, og slapp å se på håndverkeren. Jeg hørte bare banke-, meisle- og klippelyder. Etter noen uker eller måneder skal alt bli mye bedre enn før.

Jeg har det bra nå også med fint vær å se på, myk adagio-musikk i bakgrunnen og en stabel smertestillende innen rekkevidde. Sykebesøk har jeg hatt helt til nå nettopp, og mer blir det nok.

Parallelle prosjekt

2011-09-25T11:27:00.001+02:00

Fordelen med flere prosjekt på gang, er at mye kan bli ferdig samtidig. Å bli ferdig er stas. For da kan man begynne med noe nytt. Jeg fryder meg over både forventningen ved begynnelser og tilfredsheten ved avslutninger. Mellomtiden kan være tålmodighetskrevende rutiner som jeg ikke er like god på. De aller siste trådene kan også bli hengende ganske lenge før det de blir festet, men i går ble jeg helt ferdig med min andre kosekatt, et pannebånd og et kjempehandlenett.

Noen er så heldig å ha en levende katt eller annet kjæledyr. Har man ikke det, er en kosekatt, eller to, en brukbar erstatning. For de minste kan det til og med være bedre med en katt som kan herjes med slik man vil uten at den klorer eller stikker av. Og kanskje enda bedre: Koses med når som helst og så lenge man vil. Jeg mistet jo min kjære Mia i sommer, men har vært så heldig å få besøk av to nabokatter både titt og ofte. Det så du vel i forrige blogginnlegg. Den ene stilte opp som fotomodell sammen med Katrine og Katrinus.

Et rosa hjerte i panna frister lillesøster når det er for varmt med lue og for kaldt uten. I tillegg til dobbel utside i mønsterstrikk, er innsiden strikket med bare det svarte garnet. Garnet er et veldig tynt ullgarn slik at pannebåndet er både tynt og varmt. Jeg startet med å tegne et hjerte på rutepapir, og utvidet med mønster utover og utover på begge sider til de møttes på baksiden, for å si det slik.

Kjempestort handlenett, reisenett, strandnett eller en smart og praktisk veske når man trenger god plass eller utvidelse av bagasjen. Very smart multinett! Størrelsen er 57 cm x 42 cm sydd av kraftig lin. Bunnen er dobbel fra det smale pyntebåndet og like langt opp på baksiden. Hankene er av firedobbelt stoff.

Tre praktfulle perlemorknapper er prikken(e) over i-en(e).

Flere bilder, detaljer og priser i nettbutikken Sanserommet http://epla.no/shops/sanserommet

Gode naboer

2011-09-23T08:57:00.000+02:00

Jeg som har bodd ensomt i en lang bygate med bare ni andre fastboende, priser de gode sidene ved bygdesamfunnet. Jeg hadde ingen naboer den gangen, for de bodde dypt inne og høyt oppe i en enorm uinntakelig bygård langt unna. Butikker, kontorer, reisebyrå, restauranter, lager og andre upersonlige institusjoner dominerte naboskapet. Om jeg tittet ut gjennom vinduet den gangen, ante jeg ikke om jeg så en nabo der ute, eller om det kun var kosegående tilreisende på byvandring eller stressede byboere på en sniktur i arbeidstiden.

Nå treffer jeg stort sett bare naboer i nabolaget. De går på to bein eller fire bein, de er voksne og barn, de sykler, triller barnevogn, kjører bil eller hopper på trampoline. Noen har vinger og kommer ofte, men det er ikke godt å bedømme hvor de egentlig bor. De firbeinte er spesielt interessert i de bevingede, og jeg har en mistanke om at de to jeg presenterer i dag, liker verandaen min på grunn av livet rundt fuglematen som henger under garasjetaket. Men jeg velger å tro at de liker meg også. Når verandadøra står åpen, spaserer de inn som den største selvfølge, finnes det et vindu på vidt gap, jumper de like gjerne inn på soverommet og om alt er lukket og låst, gir de høylydte signaler som forteller at de vil besøke meg. Får vel vise dem ringeklokka en dag.

Etter de første snikende sjekkerundene langs alle vegger og i alle kriker i alle rom, eier de huset hemningsløst. I det ene øyeblikket pertentlige selskapsdamer som sjekker sminken i speilet, i neste øyeblikk på vill flukt over bord og stoler.

Usikker på om det er tillatt å være her.

Dette var en fin sofa. Den tisser jeg i.

Det må da gå an å få has på denne ulldotten en gang for alle.

Sliten etter jakten. Du kan vel kose litt med meg som er så søt?

Her er jeg igjen. Får jeg besøke deg i dag?

Afrikanske Mia

2011-09-20T10:42:00.000+02:00

Etter at jeg mistet min kjære Mia i sommer, er hun oppkalt i Afrika. Nærmere bestemt i Marangu ved foten av Kilimanjoro i Tanzania. I dag fikk jeg bilde av afrikanske Mia som har flyttet inn i Amanis nye hus sammen med fire foreldreløse barn. Amanis hus som flere av leserne har gitt bidrag til, er nå ferdig. For tiden pågår arbeidet med å sette opp godkjente stolper slik at det blir strøm i huset.

Inn i norsk natur igjen

2011-09-10T16:52:00.000+02:00

Tilbake i norsk natur. Ved hjelp av ryggsekk og et samleinstinkt i full utfoldelse ble resultatet av dagens skogsvandring trefoldig. Tyttebær, einerbær og matblekksopp. Dette er storveies for meg som vinket farvel til årets bærsesong i det jeg meldte meg til Peru og Brasil på denne årstiden. Ja takk, begge deler, sier jeg nå. Senere skal det bli fargestrø av kornblomster og blomkarse.

Namaste Nepal

2011-09-04T11:24:00.011+02:00

Etter mye Peru vender jeg oppmerksomheten mot Nepal igjen. Namaste Nepal har blitt en fysisk bok på behagelig glatt papir med perfekt gjengivelse av bilder og tekst. Trykkeriet har gjort en flott jobb. Jeg hentet boken for få dager siden. Alle forhåndsbestilte er pakket og sendt, og jeg er klar for nye bestillinger.

Namaste Nepal passer for alle som liker reiseskildringer. Den er fin å mimre til for deg som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for deg som har lyst til å reise dit. Kos deg med 159 sider illustrert med mer enn 300 bilder.

Mange av dere fulgte bloggen min mens jeg vandret blant forskjellige folkegrupper som delvis bor flere dagsmarsjer fra bilvei i fjellområdene i Nepal. Stiene er ofte de eneste transportveiene som finnes og enkelte steder møtte jeg mer lokalbefolkning enn lystvandrere. I Dhading var jeg inne i skoler og klasserom, og fikk se hvordan de har det der.

~ ~ ~ ~ ~ ~
Det er noe med gåing som stimulerer og liver opp mine tanker.
Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778)
~ ~ ~ ~ ~ ~

Ideen til denne boken kom mens jeg gikk. Deler av inntekten fra salget kan bli til en bedre skolegang for noen barn i Nepal. Korrupsjonen i skoleverket er omfattende og mengden og kvaliteten på undervisningen varierer sterkt.

Jeg har vært så heldig å bli kjent med Bharat Regmi i reisebyrået Alpine Explore Nepal som gir av firmaets inntekter til bygging og drift av skoler uten korrupsjon. Han vil også forvalte pengene som kommer fra salget av denne boken.

10 % av overskuddet går til skolebarn i Dhading, Nepal.

Klikk her og se utdrag fra Everest

Klikk her og se utdrag fra Kathmandu og Dhading

Namaste Nepal

En reiseblogg av Eldbjørg Nyborg

159 s.

ISBN 978-82-998019-2-8

190 kr.

Porto og fakturaomkostninger i tillegg

Bestill fra eldnyb@online.no eller ring 91 83 54 54

Ripuishanin Peru

2011-09-02T19:30:00.000+02:00

Det er på tide å si adjø (ripuishanin på quecha) til blogging om Peru. Quecha er et indianerspråk som fremdeles snakkes av ca. 10 millioner mennesker. Det har knapt vært underivist i dette språket ved skolene, men gjennom prosjekter har det blitt mer og mer de siste årene. Språket er ikke enkelt, spesielt ikke skriftspråket. Samme ord kan ha flere stavemåter. Det skal øvelse til å avsløre at Huiñay Huayana er samme sted som Wiñaywayana.

Nyt denne til slutt http://www.youtube.com/watch?v=M_gSydN_BYM

Håndarbeid fra Apu Kontiki

2011-09-02T18:59:00.000+02:00

Mye rørte meg dypt på reisen i Peru. Spesielt hver gang vår eminente guide som blant annet fulgte oss på inkaleden, berettet om inkaenes forhold til naturen. Det var godt for meg som har laget bok med deltittel Inn i naturen. Da jeg så dette veggteppet med naturmotiver hos indianerne på Apu Kontiki, var jeg solgt, dvs. da var teppet solg. Nå pryder det en vegg i hjemmet mitt, og tankene går til de flytende sivøyene Uros i Titikakasjøen. Det broderte mønsteret viser fugler og fisker, husene deres og sivet både øya og husene er laget av.

Titikaka

2011-09-01T22:21:00.002+02:00

Titikaka er et miniatyrhav 3 800 meter over det havet vi vanligvis referer til. El Lago Segrado, den hellige sjøen, er likevel ikke blant de høyeste i verden, men den høyeste navigerbare. Den er heller ikke blant de største, men 16 mil langt og 8 mil bredt virker uoverskuelig når man er der. Det nærmeste landet vi ser fra den lille motorbåten som frakter oss på Punobukta, er de ca. 40 kunstige sivøyene Uros.

Sivøyene kan vel ikke kalles land, da de er laget av totorasiv og godt forankret slik at de ikke skal flyte av gårde. Øyene ble først anlagt av indianere under inkatiden for å unnslippe fiender. Eller om det var for å unnslippe skatter. Titikakasjøen har også mange ekte øyer. Inkaenes skapelseshistorie begynner slik: "Mens alt lå i ytterste mørke, sto en strålende sol opp fra denne Titikakaøya …" Sitatet refererer til Soløya som er en av de mest kjente.

Vi går "i land" på sivøya Apu Kontiki. Navnet minner oss om at Thor Heyerdahl fikk hjelp av indianere til sine flåter.

Det bor seks familier og til sammen 40 mennesker på Apu Kon Tiki. Vi blir hjertelig mottatt med håndhilsing og klem på kinnet i det vi jumper ned på det myke sivunderlaget. På queshua kalles fjellene Apu som kan oversettes med herre. Innfødte i Andes betrakter fjellet som en forfader, beskytter og livskilde som de tillegger en åndspersonlighet. Kon Tiki som betyr solgud, er navnet på en av dem.

En sjaman som følger oss på reisen ved og på Titikaka, forklarer om sjøens betydning i forhold til rom og tid i vår verden. Når han snur plansjen opp ned, kan vi se at sjøen har form som en puma.

Slik bygges øyene og husene.

Innblikk i kjøp og salg gjennom humoristisk teater.

Jeg er så heldig å bli invitert inn i hytta til samme familie som i 2009, og overleverer bilder som jeg har med fra den gangen. Her viser hun stolt fram radio og en liten TV som drives på strøm fra solcellepanel. Den knøttlille hytta rommer mor, far og to babyer i senga som fyller nesten halvparten av rommet. Tre større barn sover på gulvet, og da er hytta full.

Form og farge er totalt forskjellig, men jeg får likevel assosiasjoner til de fredelige feluccaturene på Nilen mens vi blir rodd over til en naboøy i denne farkosten.

En enkel sivbåt følger oss.

Naboøya har restaurant, men det er ikke satt av tid til å prøvesmake den.

Mens vi tøffer tilbake til det stabile hotellet bygd på fjellgrunn, frakter indianerne mer siv til øyene og husene som stadig må fornyes.

Hav og himmel kinn mot kinn. Titikaka bærer oss og himmelens skyer løfter oss. Takk for denne dagen!

Cocablader og cocate

2011-08-30T18:56:00.002+02:00

Indianerne i Sør-Amerika har tygget cocablader i generasjoner for å øke utholdenheten. Avstander ble av og til målt i antall munnfuller cocablader som trengtes. Vi som kommer fra lavlandet blir anbefalt både blader i te og direkte i munnen for å motvirke høydesyke. Coca har et høyt innhold av flere næringsmidler som motvirker sultfølelsen, noe som indianerne utnyttet i tider da spanjoler og andre herskere la beslag på avlingene.

Cocaplanten vokser i regnskogområder, og den eneste vi så, vokser i et lite botanisk område på Machu Picchu. I tillegg til innvortes bruk, er cocabladene en selvfølge i det sosiale og religiøse livet. De brukes ved velkomst og avskjed, takknemlighetsofringer, bønn og forhandlinger. Bladene tørkes og knuses til bruk i kaker, kjeks og annen mat. Cocadrops kjøpte vi også, men de var skrekkelig søte. Coca inneholder omkring en prosent av det råstoffet som brukes i framstilling av kokain, men gir ingen avhengighet eller abstinens. Det trengs visst 100 kg cocablader for å framstille 1 kg kokain gjennom en omstendelig prosess.

Perus nasjonalblomst

2011-08-30T18:19:00.000+02:00

Ved inngangen til det trivelige hotellet ved Titikaksjøens bredd blomstrer en busk med gul Cantuta, Perus nasjonalblomst.

I det heisdøra i resepsjonen åpner seg, dumper vi ut i indre del av Punobukta slik den fortoner seg i morgenlys sett gjennom et panoramavindu.

Og her er hotellet fotografert gjennom dobbelt lag bussrute.

Chasqui eller buss

2011-08-30T17:21:00.000+02:00

Inkaene var avhengig av et veinett som knyttet de forskjellige delene av riket sammen. Inkaleden er ikke bare de få dagene vi i vår tid kan vandre til Machu Picchu, men et mer enn 25 000 km langt system av stier og trappetrinn bratt opp og ned. Den gang da sprang stafettløpere, chasqui, gjennom hellige fjell i et imponerende tempo for å avlevere meldinger.

Vi velger buss fra Cusco over passet La Raya på 4 338 m.o.h. til Puno ved Titikakasjøen.

Rikelig utvalg av varer til turistene her også. Den som vil kjøpe baby alpakka skal passe seg for may be alpakka. Jenta med levende alpakkaer tjener soles (peruanske penger) ved å la seg fotografere.

Dyrkingen av jorda foregår fremdeles i stor grad manuelt og barna er med fra de er ganske små. Alle barn har rett til å gå på skole, men ingen følger opp om foreldrene holder dem hjemme.

Veiene er stort sett jevne og fine med liten trafikk. Turen tar likevel sju timer pluss pauser.

Milevis over høysletten før vi kjører ned til Titikakasjøen på 3 800 m.o.h.

Utsikten fra hotellrommet viser bare en liten del av Punobukta forskjønnet med armeringsjern i forgrunnen. Hele Titikakasjøen er så mye større. Peru og Bolivia deler på denne verdens høyest navigerbare innsjø med en størrelse på ca. 16 x 60 mil. Vi skimter de flytende sivøyene midt uti sivet.

Terrassemestere

2011-08-30T14:31:00.000+02:00

Det finnes forskjellige teorier om hvor den 9 000 kilometer lange søramerikanske fjellkjeden Andes har navnet sitt fra. Noen mener at det stammer fra indianernes språk der ordet anti betyr høy fjellrygg. Andre mener at navnet stammer fra det spanske ordet andén som betyr plattform. Dersom det siste stemmer, har spanjolene kalt opp fjellkjeden etter inkaenes imponerende terrasser i de bratte fjellsidene.

Inkaene var mestere til å anlegge terrasser. Hver etasje er bygd lagvis med store steiner i bunnen og finere og finere lag med grus og sand oppover til matjorda øverst. Terrassene hindret vannet fra å renne av jorda like fort som det rant nedover de bratte fjellsidene. På den måten kunne de drive landbruk i et terreng som ellers var så godt som ufremkommelig. De dyrket mais, bønner, utallige potetslag og mye annet i rett høyde for det enkelte matslaget. Rekkehus og byer ble også bygd på terrassene.

Mer fra Cusco

2011-08-27T00:41:00.007+02:00

Cusco var inkaenes flotte hovedstad på 3 400 m.o.h. sørøst i Peru. Navnet betyr ”verdens navle” på indianerspråket quechua. I dag er byen på UNESCOs verdensarvliste.

"Denne byen er den mest praktfulle som er sett i dette landet eller noen steder i India. Vi kan forsikre deres høyhet om at det er så fint her og så flotte bygg at det ville vakt oppsikt til og med i Spania"

Slik skrev spanske conquistadorer til kong Karl V da de kom hit i 1533. Spanjolene raserte likevel det meste av templer og palasser, og bygde sine kolonibygg og kirker på grunnmurene.

Byen er full av historie, tradisjon og legender. Inkastorhet og barokkstil finnes side om side.

Lupiner i parken på den store åpne plassen Plaza de Armas. Byen har ca. 300 000 innbyggere. Jeg er her for andre gang, har like fantastisk vær som sist, og er svært begeistret for denne byen. Neste gang vil jeg ha mer tid!

Inkamuseet byr på mye historie, og vi har et nærmest høytidelig og rørende opphold her mens guiden vår forteller med stor innlevelse om sine forfedres levevis.

Inkaenes og spanjolenes Peru

2011-08-25T20:53:00.004+02:00

I Perus karrige fjell skapte inkaene det største og best organiserte riket som fantes på 1400-tallet. De var smarte og bygde videre på kulturer som var der fra før. Bildet viser noen av dagens rester i Raqchi, et tempel opprinnelig fra preinkatiden tilegnet Viracocha som betyr Skapergudsherskeren eller den Universelle Gud.

I løpet av et par århundrer ble inkanene herskere over mer enn 80 folkegrupper i deler av nåværende Ecuador, Peru, Bolivia, Argentina og Chile. Etter 550 år med jordskjelv står denne steinmuren i Cusco fremdeles. Hemmeligheten er trapesvinkler.

I 1532 fikk inkaene som verken hadde sett hester eller kanoner før, en sjokkartet opplevelse da hæren deres på 30 000 ble massakrert av spanieren Francisco Pizarros knapt 200. I løpet av få år var inkariket knust enda raskere enn det oppsto. Indianerne fortsatte en håpløs kamp, men fikk en grusom tilværelse med fattigdom, sult, slaveri, tortur og likvidering i 300 år. De hadde ingen ord for penger og kunne ikke forstå spaniernes grådighet. Det store templet i Cusco ble jevnet med jorden og en katedral reiste seg på grunnmurene.

Simón Bolívar drev spanierne ut av så mange søramerikanske land at han ble kalt Befrieren og Bolivia har sitt navn etter ham. I 1824 befridde han Peru.

Inkaindianerne våger i dag å være stolte av kulturen sin.

Stort utvalg av fargerike håndarbeider på markeder og i butikker. Herifra ble det med et par jakker i baby alpakka :-)

Morgen på Machu Picchu

2011-08-24T14:33:00.005+02:00

De første solstrålene berører de syv blåner på den andre siden av stupet ned til dalen under Macchu Picchu. Etter en god natts søvn i Agias Calientes, den lille byen med varme kilder og endestasjon for toget i dalbunnen på 2 700 m.o.h., er vi godt ristet i buss opp stupbratte hårnålssvinger til den moderne inngangsporten til dette gamle eventyret.

Takket være den fjerne og isolerte beliggenheten på en fjellkam omgitt av 300 meter dype juv på tre kanter fant ikke spanjolene Machu Picchu da de inntok Peru på 1500-tallet. Vi hører som regel at den ble oppdaget av amerikaneren Hiram Bingham, men det var en inkagutt som viste ham veien dit i 1911. Vi deltar altså i et 100-årsjubileum her vi vandrer blant restene av hus, palasser og templer under en sukkertopp av et fjell. Digre steinblokker er formet så de passer nøyaktig sammen uten bindemiddel. Dette var ukjent for omverdenen i nesten 400 år. De få bøndene i området kjente stedet og hadde skrevet sine navn på murene, men Hiram Bingham som var adjunkt i latinamerikansk historie, ble den første som utforsket stedet vitenskapelig.

Machu Picchu var et tilfluktssted med både dagligliv og spirituelle seremonier her høyt oppe i Andesfjellene. På de to bildene over ser vi soltemplet ovenfra og nedenfra.

Kondoren er klar til å ta deg med på seilas. Det første bildet viser kondorens hode. Det neste er et forsøk på å fange både hode og vinger i ett klikk, men vidvinkelen min strekker ikke til.

Til slutt et blikk tilbake og et farvel til solporten på 2 700 m.o.h. som vi vandret høytidsstemt gjennom i går. Solens første morgenstråler gjennom denne porten ved vintersolverv (i juni fordi vi er sør for ekvator) lyser gjennom en bestemt åpning i Machu Picchu, gir lys- og skyggekontrast langs en bestemt linje og opplyser lamaens øye. Den som går sju trinn opp til lamaen på rett tidspunkt, blir gradvis opplyst og renset av solen fra isse til fot.

Inkaleden til Machu Picchu

2011-08-24T02:03:00.013+02:00

Så ble det vandring på Inkaleden til Machu Picchu denne gangen også. Bare én dag, men den var til gjengjeld perfekt på alle vis.

Det forjettede land? Vi nådde Intipunku (Solporten) langt på dag og fikk oppleve solnedgangen over Machu Picchu.

Mer om Machu Picchu en annen dag.

Rein og moskus på Einøvlingen

2011-08-03T09:07:00.001+02:00

Fysisk aktivitet i naturen hjelper for eller mot det meste. Fantastisk terapi. Den sjette morgenen med savnet etter Mia dro jeg tidlig hjemmefra og vandret ut i naturen ved Nysetra på Dovrefjell sammen med Solveig.

Da minst 50 rein viste seg på en fjellkam over oss og senere kom mot oss i en rasende fart med vinden i ryggen opp en stupbratt fjellside, forsvant jeg inn i naturen. Opplevelsen var altoppslukende. Jeg hadde dessverre bare det lille kamera med meg. Den andre gangen de kom, gikk alt så fort at kamera var klart til avfyring først da de hadde veket av mot venstre og forsvant over en annen fjellkam.

Fred og ingen fare på toppen av Einøvlingen 1 616 m.o.h. Sol, lun vind og Snøhetta som smiler i bakgrunnen.

Blant alle fjellblomstene beundret vi snøsøten mest. Så liten at jeg er lykkelig over at min lille gamle Powershot G7 ga meg et slikt bilde. De fem lysende kongeblå kronbladene er bare 15 mm. De åpner seg bare i varmt solskinn, så jeg forbinder den derfor med fjellet i godvær.

Med sol i hjerte og sol i sinn vandret vi lettbeint videre mellom stein og små høyder ned de lange lav- og gresskledde fjelliene. Mens vi diskuterte og speidet for å se om en mørk flekk i det fjerne kunne være moskus, gikk det plutselig et langt større og skumlere eksemplar og beitet faretruende langt innenfor den trygge radiusen. Som på en lydløs kommando endret vi begge kurs i samme sekund, og hastet bestemt og målrettet mot en høyde med en stor stein på. Lett andpusten og i skjul bak steinen kunne vi se fem moskus som fremdeles beitet uten å bry seg mer om oss. Verden har mange nok bilder av moskus, tenkte jeg J

Kortreist sommer

2011-07-29T13:25:00.011+02:00

Jeg liker å være mest mulig hjemme om sommeren. Pusle i og utenfor huset, jobbe hardt med gressklipping, hagearbeid, vindusvask huset rundt, maling, gå dagsturer i fjellet og FÅ BESØK!

Tre vidunderlige venninner fra den tiden vi gikk på folkeskolen var hos meg ei hel helg. Bildet er tatt ovenfor Grimsdalshytta den dagen de kjørte hjem igjen. For første gang traff jeg også ei bloggvenninne som var på gjennomreise. Det betyr en person som jeg har blitt kjent med gjennom blogging. Det var veldig trivelig å treffe personen bak bloggen Vilt og vakkert.

Så kom slutten av juli og geburtsdagsbesøkene. Kolleger og venner i to dager. Familie den tredje. Verandaværet kom og gikk, men vi hadde det så fint sammen. Terrortragedien preget oss alle. Omtanken, kjærligheten og samholdet som fulgte etterpå var god å kjenne på.

Jeg har vært mer trist og lei meg enn vanlig i sommer fordi min kjære Mia ble svakere og svakere på grunn av sykdom. Hun beholdt likevel livsviljen lenger enn jeg trodde. Her er et bilde tatt for en uke siden foran bjørkestubben som har vært mellomstasjon når hun hoppet inn det åpne soveromsvinduet. Dette hoppet klarte hun ikke lenger. Hun måtte derimot hvile her før hun orket å gå videre etter trappen på seks trinn opp til verandaen. Tirsdag denne uka tok jeg den tøffe turen med henne til dyrlegen for siste gang. Den dagen klarte hun nesten ikke å spise.

I år har jeg mot normalt laget en bok som sommerjobb. Utgangspunktet var blogging fra 32 dager i Nepal. I går overførte jeg nesten 190 MB filer til trykkeriet. I dag gikk filene litt fram og tilbake før de ble godkjent av både trykkeriet og meg. Fra 1. september er jeg klar for utsending. Gledelig mange har tatt sjansen på å bestille usett. Det er bare å henge seg på J

Boken passer for alle som liker reiseskildringer. Den er fin å mimre sammen med for deg som har vært i Nepal og nyttig å lese seg opp med for deg som har lyst til å reise dit.

Tittelen er Namaste Nepal. Utdrag fra forordet:

Namaste! Jeg hilser det guddommelige i deg! I Nepal hilses vi med dette ordet av unge og gamle enten vi møtes eller skilles. Namaste roper barn på lang avstand. Namaste hilser de gamle ærverdig med håndflatene mot hverandre og hevet foran brystet som til bønn. Namaste brukes som både hei og ha det, god dag og adjø.

…

Jeg vandret blant forskjellige folkegrupper som delvis bor flere dagsmarsjer fra bilvei i fjellområdene Annapurna, Everest og Langtang. Stiene er ofte de eneste transportveiene som finnes og enkelte steder møtte jeg mer lokalbefolkning enn lystvandrere. Barn som gikk til og fra skole møtte jeg mange steder. I Dhading som ligger mellom Kathmandu og Pokhara, var jeg inne i skoler og klasserom og fikk se hvordan de har det der.

…

10 % av overskuddet går til skolebarn i Dhading, Nepal.

Klikk her og se utdrag fra Everest
Klikk her og se utdrag fra Kathmandu og Dhading

Svartsurbær på reise

2011-07-20T09:47:00.000+02:00

Denne svartsurbæra tok røttene med seg og reiste fra Fredrikstad til Dombås. Internett kan berette om en nøysom plante som liker all slags jord bare den er litt fuktig. Skygge tåler den også, selv om den da kvitterer med færre bær og svakere høstfarger enn på et solrikt sted.

Her hos meg slo svartsurbærbusken seg ned ved sørenden av østveggen ved siden av blankmispelhekken som alltid har vært litt for kort for husveggen. Jeg er sikker på at de to vil trives sammen og håper at busken overlever belastningen med den lange reisen og gir mange antioksidantrike bær neste år. De passer i både saft og syltetøy. Mye pektin inneholder de også slik at syltetøyet blir stivt. Gele til elgsteika kanskje?

Takk til de to den hadde som reisefølge hit.

Fantasifulle varder

2011-07-19T09:04:00.003+02:00

To eksempler fra de tallrike og fantasifullt bygde vardene ved Grimsdalshytta. Tre venninner fra barneskoletiden som besøkte meg denne helga, la hjemturen om Grimsdalen. Jeg fulgte også med dit for å nyte rømmevafler og sjekke utviklingen av de merkelige skapningene på en høyde ovenfor hytta. Det må gjøres hver gang jeg er der. Dessuten er utsikten med de gamle tradisjonsrike seterhusene en nytelse.

Grimsdalen en mild og overskyet dag med sterk vind. Grimsdalshytta til venstre i bildet.

Det myke tunet foran den gamle bygningen gir meg mange gode minner.

Vill du mig något, så träffas vi där

2011-07-13T11:33:00.001+02:00

Ikke vet jeg hvor langt denne skjønnheten reiste før den slo seg ned ved garasjeveggen min. Jeg har ikke sett maken noe annet sted i oversiktlig avstand. Den kom i fjor og har vokst seg stor til tross for at jeg aldri har gitt den verken vått eller tørt. Det må være selvhushold.

Hildegard av Bingen som levde på 1100-tallet, kjente til den medisinske bruken av akeleie. Den ble bl.a. brukt mot hovne lymfekjertler, nyresten, gulsott, kvalme og feber. I følge nyere kilder så er det ingen ufarlig kur, så jeg holder meg heller til det poetiske:

Uti vår hage där växa blå bär.

Kom hjärtans fröjd!

Vill du mig något, så träffas vi där.

Kom liljor och akvileja,

kom rosor och salivia,

kom ljuva krusmynta,

kom hjärtans fröjd!

Ukjent forfatter, men synges på en folkemelodi fra Gotland.